Innenriks

Til døden skillers oss ad.

I den neoliberalistiske tankegangen, stilles individet stadig til ansvar ovenfor sine valg, over sitt eget liv; man skal være sin egen lykkes smed. Selvbestemmelsen over livet virker tilnærmet grenseløs, helt til man kommer til døden. Der sier det stopp. Hvorfor får man ikke lov til å velge, og ta ansvar for sine valg, når punktumet i livets løp skal settes?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Av Jaro Zlamal , dagsavisen.no

Det er få ting som er sikre i våre liv, men en ting vet vi alle, og det er det faktum at på et tidspunkt forsvinner vi alle sammen. Døden, den uunværlige delen av livet vårt, innhenter oss på et tidspunkt, om man vil eller ikke.

Det er i dag ikke mulig i Norge, å ta et aktivt valg, og velge å dø. Man kan slutte å spise og drikke, man kan si i fra seg behandling (under visse betingelser), men noe aktivt valg, får man ikke lov å ta. Fra det neoliberalistiske synet burdet det å kunne ta et slikt valg, i grunn være uproblematisk. Ens egen lykkes smed mens man lever, ens egen lykkes smed når livets ferd avsluttes. Mitt liv, min rett til å bestemme. Det er tross alt hver en av oss som må leve det livet vi har, og ikke noen andre. Men så enkelt er det visst ikke. Motstanderne er mange og argumentene imot spriker fra øst til vest.

Noen vil si at vi er naturens skapelse, og dermed har vi ikke lov til å ta en slik avgjørelse, vi har ikke lov til å "tukle" med naturens verk, vi må la naturen ordne opp selv. Men hver eneste dag "tukler" vi med naturens skapelse, og naturen lar vi aldri ordne opp. Medisiner, behandlinger, alt det er på sett og vis å gå imot det "naturlige". Vår liv knyttet til vår helse, er alt annet enn "naturlig". Det er en høyt medikalisert tilstand, hvor det "naturlige" står på lang avstand.

Selvsagt er det mange åpenbare etiske og moralske fallgruver. Pasienter med demens, eller eldre som presses

 direkte, eller indirekte til å ta valget. Redselen for et sorteringssamfunn, hvor de "uønskede" sendes til døden. Men, det er heller ikke slik, at nordmenn absolutt ikke har mulighet til å ta det valget, å dø. Det kan man, ved å fylle lommeboka stappfull med penger, reise til Sveits, å ta valget der. For rundt 100 000 kroner kan man, under visse betingelser, legalt ta valget å dø. Det er nettopp her problemet ligger.

De ansvarlige i de fleste europeiske land overlater oppgaven til noen andre, til et annet land, isteden for å ta tak i utfordringen selv. I Norge, snakkes det spesielt ofte om sosialt urettferdighet, og sosial ulikhet i helse. Det ser ut til at den sosiale ulikheten kan følge en helt til graven. For å sette det på spissen. De med penger har mulighet til å velge når og hvordan de vil dø, men majoriteten må ta til takke med den avslutningen skjebnen overlater oss til.

Mer fra: Innenriks