Debatt

Til døden klasseskiller oss ad

Det offentlige helsevesenet skal redusere, ikke reprodusere sosial ulikhet. Likevel fortsetter klasseskillene inn i sykehuskorridorene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Prinsippet er enkelt. Uansett hvem du er, hvor mye tjener, hvor du bor eller hvilken utdanning du har, så skal du ha samme tilgang til de samme helsetjenestene. Rammes vi av sykdom skal vi få den samme behandlingen, uansett hvem vi er. Det er ikke lommeboka som skal avgjøre. Denne lovfestede retten er en av grunnsteinene i det offentlige helsevesenet, ja i den norske velferdstaten. I virkeligheten er det selvsagt ikke så enkelt: Hvor mye vi tjener, og hvilken utdanning vi har, påvirker helsa vår og levealderen vår, ulikhetene følger oss gjennom livet og inn i døden, også inn i korridorene på norske sykehus. Noen har penger til å kjøpe seg behandling utenfor det offentlige helsevesenet. Men ulikheten slår ikke bare inn via et todelt helsevesen der viktig behandling er tilgjengelig bare for de som kan betale for det, den slår også inn i møtet vårt med det offentlige helsevesenet. Dette ble nylig bekreftet i en større studie utført av Nova-forsker Jon Ivar Elstad, publisert i anerkjente «Scandinavian Journal og Public Health».

Funnene til Elstad er ikke overraskende, men de er alvorlige, og fortjener langt mer oppmersomhet enn de har fått så langt. Det Nova-forskeren har gjort er å se nærmere på en database over 100.000 alvorlig syke som døde mellom 2009 og 2011. Han har sett på hvilket utdanningsnivå de hadde, og hvilken oppfølging de har fått på norske sykehus. Konklusjonen er svært tydelig: Folk med høy utdanning får mer oppfølging enn andre. Tydeligst er det for pasienter med kreft. Der kreftpasienter med grunnskoleutdanning i snitt hadde litt over 12 konsultasjoner hos spesialister, hadde pasientene med høyskole- og universitetsutdanning i overkant av 20 konsultasjoner. Til NRK sier forskeren at det er kontrollert for sykelighet og at han derfor ikke tror at grunnen er sykdommens alvorlighet, men at «det skjer en favorisering av høystatuspasienter i det offentlige helsevesenet».

Følg Dagsavisen på

og

!

Så hvor kommer denne favoriseringen fra? Elstad selv skisserer to mulige svar. Det ene handler om legenes holdning til pasienter fra ulike lag av samfunnet, at de kan tendere til å prioritere høyt utdannede pasienter, enten bevisst eller uten å være klar over det, at de bryr seg mer om skjebnen til høystatuspasienter enn lavstatuspasienter. Det andre er at høyt utdannede pasienter og deres pårørende bruker nettverk, kunnskap om byråkratiet og andre ressurser til å legge press på og overbevise legene om tettere oppfølging. Uansett hva som er grunnen: Resultatet er en favorisering av de med høy utdanning. Slik forsterkes ulikhetene.

Elstads studie skriver seg inn i et bilde av livene våre preget av systematiske forskjeller i helse. Eller som det heter i en rapport fra forskere ved Høyskolen i Oslo og Akershus fra 2014: «Plassen vår i det sosioøkonomiske hierarkiet [gjenspeiler] systematiske forskjeller i sjansen for sykdom og død». Dette beskrives gjennom harde fakta i den årlige «Folkehelserapporten» fra Folkehelsetilsynet. I den siste utgaven, for 2018, beskrives det hvordan helsa blir bedre for hvert trinn på den sosioøkonomiske stigen. Det gjelder både utdanning og inntekt. Jo bedre utdanning du har, jo bedre helse, og jo bedre inntekt du har, jo bedre helse. Taperne er de fattigste. Det samme gjelder hvor lenge vi kan vente å leve. Har du høyskole- eller universitetsutdanning kan du forvente å leve fem-seks år lenger enn noen med grunnskoleutdanning. Om du har høyere utdanning og er gift med noen på samme utdanningsnivå, er den forventede levealderen din åtte–ni år høyere enn for ugifte med grunnskoleutdanning.

Folkehelserapporten slår også fast at de sosiale helseforskjellene gjelder for nesten alle sykdommer. Kreftdødeligheten er høyere blant de med kort utdanning. Det samme bildet tegner seg for andre alvorlige sykdommer. Grunnene er flere. I Folkehelserapporten pekes det på sosiale forskjeller i levevaner, og på betydningen av folkehelsearbeidet. Samtidig slås det fast at «helsetjenester kan demme opp for ulikheter som er skapt tidligere i årsakskjeden». Så hva skjer? Det vises til at kreftpasiener med lang utdanning og høy inntekt «gjennomgående har bedre overlevelse for de vanligste kreftformene, sammenlignet med pasienter med kortere utdanning og lavere inntekt».

Årsakene er ikke kjent, skriver de, men legger til at «det er funnet at grupper med lav sosioøkonomisk status i mindre grad enn grupper med høy status får intensiv behandling, slik som kirurgi». Et lignende bilde tegnes i en undersøkelse fra Kreftregisteret, som i 2016 dokumenterte at lungekreftpasienter med høy inntekt har 66 prosent større sannsynlighet for å bli operert enn dem med lav inntekt. De med høy utdanning hadde 28 prosent større sannsynlighet for å bli operert enn dem med lav utdanning. Da Aftenposten omtalte undersøkelsen viste de samtidig til at stadig flere betaler for dyre kreftmedisiner privat.

Forskningen er tydelig. Og som Tankesmien Agenda har vist i en gjennomgang av forskning på feltet har klasseskillene i helse og levealder økt over tid, og stabilisert seg på et høyt nivå. De viser også til forskning som konkluderer med at målet om å redusere ulikhetene i helse «ikke har vært styrende for utforming av reformer i helsetjenesten».

På toppen av alt vi vet fra før kommer altså de ferske funnene fra Nova-forsker Elstad. Hvis løftene om lik tilgang på helsetjenester virkelig skal bety noe må det føres en politikk som legger dette til grunn. Og det må tas et oppgjør med favoriseringen av såkalte «høystatuspasienter» i helsevesenet.

Mer fra: Debatt