Jeg bruker mye av min tid til å møte folk på jobb: Prate, lytte til erfaringer og alltid spørre: Hva er det viktigste vi i politikken kan gjøre for å bidra til et godt arbeidsliv? Møtene er inspirerende, alltid lærerike, og innimellom ganske urovekkende.
La meg begynne med å si at mye er bra. De fleste trives på jobb. Det er god tone og kontakt mellom ledelse og ansatte. Men stadig oftere hører jeg om en utvikling som går i gal retning. I deler av norsk arbeidsliv er det i ferd med å vokse frem nye – eller rettere sagt gamle – klasseskiller. Mye av det arbeiderbevegelsen kjempet fram i forrige århundre, er under press. Noen eksempler: Maskinsjefen som tok kontakt og lurte på hva han burde råde lærlingen sin til. «Bør jeg anbefale ham å fortsette i yrket når vi vet at i dagens situasjon blir det nesten håpløst for ham å finne jobb etter endt skolegang?». Eller den kabinansatte som trakk meg til side idet jeg skulle gå av flyet på Gardermoen og sa at hun opplevde at den skikkeligheten hun var vant med i luftfarten var i ferd med å forvitre. – Det er ikke bra for oss som jobber her, sa hun, og fortsatte – og da er det ikke bra for dere passasjerene heller. Eller oljearbeiderne jeg møter nesten ukentlig, som sier at de ikke anbefaler barna sine å gå i deres fotspor, fordi de ser tidligere arbeidskamerater bli ansatt i utrygge stillinger i bemanningsselskap.
Mitt svar til dem jeg møter er klart: Får vi et nytt politisk flertall etter valget, skal vi snu denne utviklingen. Jeg er ærlig på at det ikke kommer til å bli enkelt, og at det ikke kommer til å bli en kamp vi vinner én gang for alle. Men det er heller ikke en kamp vi skal tape! For oss i Arbeiderpartiet vil dette være en de viktigste oppgavene vi går løs på dersom vi får regjeringsansvar etter valget.
Hva vil det handle om? Det viktigste vi kan gjøre er å styrke det organiserte arbeidslivet. Om fagforeningene og organisasjonene på arbeidsgiversiden svekkes, da står mye på spill. Vi vil ha en betydelig økning av fagforeningsfradraget, og vi vil fjerne de hindringene som i dag finnes mot at folk organiserer seg. Ett slikt hinder er ansettelsesformen «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag». Jeg har selv møtt arbeidere som jobber på denne typen kontrakter, og hørt dem beskrive hvordan de verken har trygghet for arbeid eller inntekt. De jeg møtte hadde våget å organisere seg, men fortalte at mange av arbeidskameratene deres ikke tok sjansen. Flere hadde opplevd ikke å få flere oppdrag dersom de organiserte seg. De ble ikke oppsagt, det ble bare stille på telefonen.
Av samme grunn vil Arbeiderpartiet regulere bemanningsbransjen strengere, og sørge for at regelverket blir fulgt. Vi vil sørge for at tilsynene kan håndheve regelverket, og at de følger opp brudd på en effektiv måte. Vi vil styrke myndighetenes kontrollinnsats, som har blitt svekket under Frp og Høyre, og intensivere arbeidet for å redusere skader og dødsfall. Det handler blant annet om å sørge for at sårbare grupper som unge, midlertidig ansatte og utenlandske arbeidere får opplæring i språk, arbeids- og sikkerhetskultur.
En av de største utfordringene i det norske arbeidslivet er at vi på kort tid har tatt imot svært mange arbeidsinnvandrere fra land med lave lønninger og svake tradisjoner med fagorganisering. Disse arbeidstakerne har gjort en betydelig innsats i Norge, men altfor mange har opplevd å bli utnyttet og lurt. Jeg har besøkt Caritas’ ressurssenter i Oslo, og sett og hørt hvordan livet på ytterkanten av norsk arbeidsliv arter seg. Som Anna-Sofie Ekendahl fra Caritas nylig skrev i Dagens Næringsliv (12.02), handler mange av disse menneskenes problemer om manglende jobbtrygghet. «Når man kun får midlertidige kontrakter, vil det å være sykmeldt innebære at man ikke får tilbud om videre jobb. Når kroppen gjør vondt, fortsetter han å arbeide rett og slett fordi han er redd for å miste inntekten sin».
Et slikt parallelt arbeidsliv er dårlig for oss alle: Det er dårlig for arbeidsinnvandrerne, det er dårlig for oss som bor og arbeider her fra før, og over tid er det dårlig for norsk økonomi. Sammen med partene i arbeidslivet vil vi derfor utforme tiltak som kan gi arbeids- og tjenesteinnvandrere grunnleggende kunnskaper om den norske arbeidslivsmodellen og om norsk fagbevegelse. Vi vil også styrke rettighetene til de som jobber i de mest utsatte bransjene. Det vil vi blant annet gjøre ved å sørge for at de mest effektive redskapene vi har, som allmenngjøring av tariffavtaler, blir enklere å ta i bruk. Vi vil forenkle dokumentasjonskravet, utvide solidaransvar til også å omfatte byggherre, og utvide ansvarets lengde til seks måneder.
Arbeiderpartiet vil også forsterke og fornye arbeidsmiljøloven. Ikke bare ved å fjerne Høyre-Frp-regjeringens generelle adgang til midlertidige ansettelser, men ved å svare på nye utfordringer. Det handler blant annet om å definere «arbeidstaker» og «arbeidsgiver» nærmere, slik at det blir vanskeligere å omgå arbeidsgiveransvaret eller frata ansatte rettigheter. Om å legge til rette for heltidsstillinger, og styrke retten til økt stilling. Å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie. Å inkludere arbeidet mot seksuell trakassering i arbeidsmiljøloven – og om å styrke varslingsvernet.
Dette er bare noen av forslagene vi legger fram for landsmøtet i april. Målet er klart: Vårt arbeidsliv skal bygges på faste, hele stillinger – og trygghet, frihet og medbestemmelse for alle.