Det er kanskje på tide at Christian Kopperud fra NRKs «Side om side» tar seg en tur på Stortinget. Der er det flertall for å innføre tidlig ultralyd til alle gravide. Kopperud er kjent for sine snusfornuftige analyser og klare konklusjoner av typen: «Det er det dummeste du kan gjøre!». Grunnen til at han trengs på Tinget, er at tidlig ultralyd ikke har helsemessig gevinst verken for kvinner eller barn. Kunnskapssenterets rapport er klar: Det er «ingen dokumentasjon for en helsemessig gevinst av tidlig ultralyd». Derimot vil det koste ca. 50 millioner kroner ekstra hvert år. Samtidig sier vi nei til virksomme medisiner fordi de er for dyre. Eksempelvis er Spinraza effektiv mot spinal muskelatrofi, men små barn får forverret sine livsutsikter fordi den er for dyr. Hvordan henger dette på greip?
I tillegg finnes det nå en blodprøve av mor (NIPT) som både kan fange opp langt flere tilstander og er mye mer treffsikker enn tidlig ultralyd. Hva er hensikten med å tilby en dyrere og dårligere metode? Kopperuds konklusjon vil være klar.
Men er politikerne dumme? Sett utenfra kan det kanskje virke slik, men tidlig ultralyd er et symboltungt tilbud. Mange kjøper allerede tjenesten privat og, som Kunnskapssenteret skriver i sin rapport, så kan «tidlig ultralyd gi flere kvinner som er fornøyd med svangerskapsomsorgen». Tidlig ultralyd sikrer altså stemmer, selv om den ikke bedrer helsen. Dessuten er det mindre kontroversielt enn den nye blodprøven (NIPT), som har reist spørsmål om befolkningshygiene og sorteringssamfunn.
Da er det en langt enklere strategi å tilby tidlig ultralyd – og så kan man senere erstatte tidlig ultralyd med NIPT. NIPT vil spare en rekke spontanaborter (som kommer av fostervanns- og morkakeprøver, som følge av tidlig ultralyd). Det er slik man har innført NIPT for kvinner med økt risiko for å få barn med sykdom eller utviklingsavvik – nettopp for å redusere antall spontanaborter. Ved å tilby ultralyd til kvinner uten risiko, vil nytten av å unngå spontanaborter være vesentlig større. At selve undersøkelsen har liten helsegevinst i utgangspunktet, vil man da ha glemt.
Dette er trolig også grunnen til at mindretallet på Stortinget kjemper en innbitt kamp mot tidlig ultralyd. De er engstelige for den såkalte «skråplanseffekten». Innføres tidlig ultralyd, vil det føre til at man innfører NIPT, som igjen vil føre til at man kan velge bort fostre på bakgrunn av en lang rekke egenskaper før fristen for selvbestemt abort: alvorlige sykdommer, men også kjønn og brune øyne. Da vil vi kunne få en statlig styrt befolkningshygiene – og et «sorteringssamfunn» der menneskers verdi bestemmes av genetiske egenskaper.
Tilhengerne av avansert fosterdiagnostikk vil derimot se tidlig ultralyd som en brekkstang for å åpne for mer avansert bioteknologi, slik som NIPT. De har tilsynelatende gode kort på hånden. «Alle» vil ha friske barn – og «alle» er redde for at de ikke får det. Dessuten: «vi kan ikke nekte kvinner informasjon om det fosteret de bærer på», hevdes det. Problemet er bare at NIPT kan gi informasjon om alle arveegenskapene til fosteret før grensen til selvbestemt abort. Da kan du selv velge om du vil ha en jente – eller et barn med sportsmuskler. Selv de mest teknologikåte på Tinget innser at det de må sette grenser for hva man skal kunne søke etter for å fjerne – og at det er vanskelig. Også Bioteknologirådet, som er oppnevnt til å belyse prinsipielle, samfunnsmessige og etiske aspekter ved moderne bioteknologi, har skygget unna dette vanskelige, men viktige, spørsmålet.
Derfor er det enklere å tilby tidlig ultralyd. Med den kan man finne bare et fåtall tilstander (slik som Downs syndrom), og er i tillegg så unøyaktig at man vanskelig kan beskyldes for å drive «utrenskning». Dessuten viser det at man er «progressiv» og ikke «forstokket konservativ» eller «fanatisk religiøs». Sett fra stortingskorridorene kan tidlig ultralyd derfor virke fornuftig.
Sett utenfra, med Kopperuds blikk, er dette «det er det dummeste du kan gjøre!» Å tilby tidlig ultralyd til alle gravide i offentlig regi bedrer ikke helsen verken til kvinnen eller barnet. Derimot genererer det unødig frykt og påfølgende undersøkelser hos mange – undersøkelser som øker risikoen for spontanabort av friske fostre. Hos unge kvinner med lav risiko for å få barn med utviklingsavvik, vil sannsynligheten for at tidlig ultralyd resulterer i spontanabort av et friskt foster være større enn at man finner et foster med Downs syndrom.
Å innføre noe som ikke virker, er ikke særlig smart. Særlig ikke når det medfører risiko (for spontanabort). Tiltaket blir ikke klokere av at du i neste omgang innfører en blodprøve som reduserer risikoen, som du selv har skapt. Særlig ikke når slike tilbud til friske fortrenger virksom hjelp til alvorlig syke mennesker. Når man prioriterer helsetilbud som ikke virker til friske mennesker med lav risiko fremfor tiltak som virker for de som faktisk er syke, trenger Tinget en Kopperud.