Debatt

Tiden leger ikke alle sår

Midt iblant oss lever mennesker som fortsatt preges av 22. juli. Mange av dem får ikke den hjelpen de trenger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det hadde gått en time siden terroren begynte. Fortsatt var ikke politiet å se. Ingen lyd av helikopter. Ingen sirener. Bare skudd. Igjen og igjen. Cecilie Herlovsen (17) hadde flyktet til sørspissen på øya, sammen med bestevennen Andrine Bakkene Espeland (16). Fem ungdommer ble drept her, som noen av de aller siste før gjerningsmannen ble tatt. Andrine var en av dem.

Cecilie ble skutt tre ganger. Den første kula traff henne over høyre håndledd. Hun husker at hun så på den ødelagte armen. Den så ut som noe fra en dårlig actionfilm, den så ikke ut som den var hennes. Det smalt igjen. En ekspanderende kule rev med seg muskler og høyre skulderledd. Lagde et stort krater. «Så la jeg meg ned. Det var da jeg kjente et enormt trykk som dytta hodet ned mot steinene og et veldig pip i høyre øre». Cecilie var skutt i hodet. Kulen ble stanset av visdomstanna. «Jeg tenkte at hvis jeg pustet rolig, så ville han tro at jeg var død. Men så begynte jeg å hyperventilere, og jeg fikk blod i halsen. Da bare lå jeg der og håpet at han skulle slutte å skyte meg,» fortalte hun under rettssaken. Ti måneder og tolv operasjoner senere. Da var armen hennes amputert. Skulderen maltraktert, borte. Smertene i kjeven syntes ikke like godt, det gjorde vel ikke de andre smertene, heller. Ingen som var til stede i rettssalen, kan glemme den spede, rolige stemmen.

Cecilie kunne ha beholdt helsa, armen og bestevenninna hvis politiet ikke hadde vært så fryktelig sent ute den dagen. Men da Gjørv-kommisjonens knusende rapport kom, sa hun til Sarpsborg Arbeiderblad at hun ikke var bitter. «Det som skjedde, det skjedde. Det er selvfølgelig lett å være etterpåklok, men ingen er tjent med det». Hun ga ikke uttrykk for noe sinne, selv om rapporten tydelig sa at hun og de andre ungdommene ikke fikk den hjelpen de skulle hatt. «Jeg er i dag bare takknemlig for at de kom og at de gjorde det de kunne for å hjelpe oss. Politifolk er også mennesker, og mennesker gjør feil,» sa hun.

Ja. Mennesker gjør feil. Noen av de største og styggeste feilene gjør vi når vi gjør alt riktig. Når vi overholder alle reglene – uten avvik. Når det blir viktigere å følge boka enn å følge hjertet, når paragrafer og forskrifter fortrenger empati og sunn fornuft.

«Det er viktig at Cecilie sammen med Nav klarer å finne et godt tiltak som klarer å avklare hennes arbeidsevne». Det var arbeidsminister Anniken Hauglies reaksjon da TV 2 spurte henne om behandlingen Cecilie nå får av det som kalles hjelpeapparatet, men som viser seg å være veldig mye apparat og veldig lite hjelp. Nav sier hun ikke har krav på arbeidsavklaringspenger lenger. Reglene er strammet inn, og det er visst ingenting å gjøre. Hun må leve på sosialhjelp, omtrent halvparten av det hun har fått før. Disse pengene, ti tusen kroner i måneden, blir gitt henne som lån med pant i boligen hum kjøpte for erstatningspengene hun fikk etter Utøya.

Det var mye som gjorde sterkt inntrykk under rettssaken etter 22. juli. AUF-erne som vitnet imponerte. De var så sterke, så reflekterte, så modne. Men en tilbakevendende uro blandet seg etter hvert inn hos oss som hørte dem. Kollega Stian Bromark beskrev det slik:

«De sier ikke massemorderen eller drapsmannen eller navnet hans, de sier «den tiltalte», «gjerningsmannen», eller bare «han». Noen sier ikke magen, men «høyre flanke». Eller «overfladiske» skuddskader. Eller «hendelsen». 17-åringer skal ikke bruke et sånt språk. (...) Det som blir sagt i retten, blir nedskrevet ord for ord, men ofte må man lete mellom linjene for å forstå hva som blir sagt eller tolke ordene opp imot kroppsspråket. Ungdommene bedriver antydningens kunst på et avansert nivå. 18 år gamle Cathrine Trønnes Lie ble skutt i ryggen og i armen 22. juli, og mistet sin lillesøster på Utøya. Statsadvokaten spurte henne avslutningsvis hvordan hun har det for tida. «Det går vel bra», svarte hun. «Vel»-et, ansiktsuttrykket og tonefallet, og den påfølgende stillheten, gjorde det klart at «det går vel bra» er en eufemisme for «helt jævlig».»

Dette var ganske opplagt allerede da. I tillegg har rapporter og undersøkelser, igjen og igjen, fortalt oss det samme: Det går ikke så bra. Ikke med alle. Mange får ikke nok hjelp. Nylig kunne støttegruppa etter 22. juli komme med følgende nedslående melding etter at de hadde sett på resultatene av en spørreundersøkelse: «Alt i alt viser spørreundersøkelsen at det står mye dårligere til enn støttegruppen hadde forventet. Bak hvert svar er det personlige historier som ikke kan vises på statistikk, men som er dyster lesning for dem som har gjennomgått alle svarene med kommentarer. Det er en stor gruppe mennesker som ikke får den helsehjelpen de trenger, og som i det daglige påvirkes negativt av terrorangrepet 22. juli 2011».

Det Cecilie Herlovsen nå utsettes for vekker sinne – og reiser mange spørsmål.

For eksempel: Hva er det som er i ferd med å skje med hjelpeapparat vårt? Hvis systemet er så firkantet og kaldt at det ikke engang klarer å ta vare på en jente som ble skutt tre ganger og alvorlig skadd som tenåring, i norgeshistoriens verste terrorangrep, hvordan er det da for alle andre? Cecilies fortelling må få konsekvenser for de etterlatte, overlevende og pårørende etter 22. juli. Men det handler om svært mange andre også. Det handler om hvor velferdsstaten vår er på vei.

Mer fra: Debatt