[ Følg debatten om Holmlia og Søndre Nordstrand på Facebook: Dagsavisen Søndre Nordstrand ]
For dem som allerede har beina delvis eller godt plantet i et kriminelt miljø møter ikke nødvendigvis på fotballtrening selv om de slipper kontingent. Og de snakker ikke villig vekk om angsten sin til fremmede voksne i et lavterskeltilbud for psykisk helse. Mer politi? Det er ikke sikkert ungdom med urent mel i posen får hjelpen de trenger av å bli stoppet av politiet. Derimot er risikoen stor for økt stigmatisering og frustrasjon hos han som bare var på vei til trening, men med feil hudfarge eller mistenkelig klesstil. Det holder ikke med en god samtale. Og det hjelper ikke å sende sårbare unge på stafett fra PPT til BUP til Barnevern til Nav, eller la dem falle mellom alle stoler, som det heter.
Bare i Søndre Nordstrand bydel har vi 22 unge under 18 år med 4 eller flere straffbare forhold. Da politiet ble spurt om hvordan disse følges opp ble de svar skyldig. Og det er i grunnen ikke så rart. Dette er ungdom det er vanskelig å hjelpe. Simpelthen fordi det aldri er en enkelt grunn til at noen havner på utsiden av samfunnet.
Amir er ikke ønsket på skolen. Har vel egentlig aldri vært ønsket noe sted. Men nå står det i klartekst på blåhvitt papir, og han krøller det til en klump, sikter på soveromdøra til mamma, det er en myk, kort lyd når han treffer, hun hørte det sikkert. Han stirrer på håndtaket noen minutter, ingen ting skjer. Løper alle trappene ned og småløper til ballplassen – det lille asfalterte området bak lavblokkene. Bokser litt i målstengene og venter på de andre. Noen som kan se ham. Noen som gir en opplevelse av tilhørighet. Å være usårlig, en sommernatt til.
Da Joakim var 12 sa læreren hans; hvis du ikke skjerper deg, kan du ikke gå i denne klassen. Han sa det høyt, i frustrasjon og fortvilelse. Klassen stilnet. Joakim bor med pappa som er syk. Han er konstant bekymret for om de kan betale husleia. Han kommer ofte uten skolemat, og går tynt kledd om vinteren. Han er blant de 25 % unge som vokser opp i en fattig familie i vår bydel. I rike Norge. Men hvis han tar en liten pakke, går en tur, gir fra seg pakka og tar snarveien gjennom skogen bak skolen på vei tilbake, kan han komme hjem med fulle bæreposer med mat fra Rema. Eller nye joggesko.
Årsaken til at ungdom bruker vold eller blir en del av et kriminelt miljø er alltid et resultat av mange ulike faktorer. Derfor finnes det ikke ett svar. For å hjelpe Amir og Joakim må vi både forstå den underliggende problematikken og hva som opprettholder problemene.
Forebygging er aldri feil. I vår bydel trenger vi hjelp til å få voksne i arbeid og barn og unge i aktivitet. Men mer politi eller gratis fritidstilbud er ikke tilstrekkelig når det gjelder ungdom som allerede har falt utenfor. Vi trenger politikere som tar tilgjengelig forskning på alvor, og som bruker de spisskompetansemiljøene som finnes på området. Som tør å ikke bare si, men virkelig mene, at det finnes ingen quick fix. Når bildet er komplekst er løsningen å sette inn tiltak på flere arenaer samtidig. Få med foreldrene, koble på nav og psykisk helsevern. Jobb med lærerne, samarbeid med politiet og involver ungdommen. Og gjør alt samtidig. Dette krever ressurser og ekspertise. Men det er det verdt. For vi har ingen ungdommer å miste.