Bistandsaktuelt skrev 15. februar om 7 grunner til at Amazonas-satsingen nå er i trøbbel. Det er ikke hyggelig lesning.
I sitt svar på Spires kritikk av Norges passivitet viser Klima- og miljøminister Ola Elvestuen en bekymringsverdig ansvarsfraskrivelse fra å håndtere situasjonen noe annerledes enn vi har gjort før. «Det er knyttet betingelser til regnskogsmilliardene. Og det har vært det siden samarbeidet startet i 2008», sier Elvestuen.
Det er vel og bra at Norge knytter betingelser til pengene, men Bolsonaros planer krever nye virkemidler, ikke bare 11 år gammel politikk.
I tillegg til å lokke med gulrot har Norge nå et ansvar for å bruke pisk. Elvestuen påpeker at kun ens eget land kan bestemme over nasjonale klimatiltak. Likevel vet han like godt som jeg at det er en rekke andre faktorer utover et statsbudsjett som påvirker politikk.
Som nevnt i forrige kronikk er det ikke bare regnskogsmilliardene som ligger i Norges relasjon med Brasil. Norge må redusere behovet for importert soya i jordbruket og oppdrettsnæringen vår. Vi har også betydelig innflytelse gjennom handel og investeringer, blant annet gjennom den nye Mercosur-avtalen til EFTA. Truslene er store nok allerede, og Norge kan simpelthen ikke bidra til at de blir større.
Det er gledelig at regjeringen uttrykker at de har forventninger til Brasil, men det er ikke klart hva dette innebærer i praksis. Når det gjelder regnskogsmilliardene håper vi forventningene ikke blir liggende i en skuff, at Bolsonaro får svært tydelig beskjed om at pengene følger resultatet, og en klar påminnelse om internasjonale forpliktelser.
Vi trenger internasjonalt press for å redde regnskogen, og om Norge er den regnskogsforkjemperen vi hevder å være, må vi bruke nye virkemidler for å vise det. For foreløpig, på Bolsonaros nye politikk å dømme, ser det dessverre ikke ut til at den gamle norske gulroten fungerer.