Debatt

Tid for ny Latin-Amerika-politikk

Latin-Amerika-politikken vil kreve strategisk nytenkning fra Norges side, og en stor porsjon utenrikspolitisk mot.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som verden for øvrig går Latin-Amerika et usikkert 2017 i møte, etter det som med få unntak (deriblant Colombia-avtalen) var et «annus horribilis» i Latin-Amerika og brakte tilbake minner fra «det tapte tiåret» 1980-tallet.

Den økonomiske veksten er lav eller negativ (med tosifret negativ vekst i Venezuela); utenlandsinvesteringene synker, og høyresida kapitaliserer på økonomiske nedgangstider, men møter sosial og politisk uro konfrontert med kutt i sosiale utgifter og økende arbeidsledighet og forverrede levekår. Som på 1980-tallet skjer det i en kontekst av lave råvarepriser og en mulig renteøkning i USA. Samtidig er den geopolitiske situasjonen en helt annet enn den gangen, med utsikt til et mer innovervendt USA og et Kina på fremmarsj. Det vil kreve nytenkning, også av Norges Latin-Amerikapolitikk.

Med et unntak av 1980-tallet har Latin-Amerika aldri vært høyt på den norske utenrikspolitiske agendaen, og strategisk tekning rundt regionen har stort sett glimret med sitt fravær. Rundt 2006 skjedde imidlertid en nyorientering, da Latin-Amerika i økende grad ble sett på som en fremvoksende region og strategisk alliansepartner for Norge i en ny global orden.

Siden det har Norge balansert mellom å fremme fred, menneskerettigheter, miljø og demokrati på den ene siden, og på den andre siden økonomiske egeninteresser og posisjonering overfor USA og Latin-Amerikas fremvoksende stormakt, Brasil. Den balansegangen har vært relativt uproblematisk så lenge demokratiet og økonomien i Latin-Amerika har vært i fremgang, og USA har søkt å fremme partnerskap med regionen, støttet rettsstaten og menneskerettigheter, og i hovedsak unngått å fyre opp under gamle fiendebilder. De tider kan være forbi.

Obama tiltrådte på et tidspunkt da Latin-Amerika sto mer samlet enn på flere tiår, og var inne i en langvarig vekstperiode, mens forholdet til USA var på et historisk lavmål. Under Obama har USAs Latin-Amerika-politikk vært preget av en bevissthet omkring USAs kontroversielle rolle i regionen, og forsøk på å påvirke Latin-Amerika via dialog og diskret diplomati. Som et vel ansett, lite land, har Norge vært en nyttig partner for USA, for eksempel i Cuba- og Colombia-politikken. Norge har kunnet innkassere lovord fra USA samtidig som man har fulgt en fred- og dialoglinje som er populær hjemme.

Også Brasil-politikken ble hjulpet av omstendighetene. Norges strategi for å bli Brasils foretrukne partner globalt, samtidig som man pøste penger både inn i oljeindustrien, vannkraft, skogsbevaring og til urfolk og andre sosiale bevegelser som motsatte seg mange av utviklingsprosjektene, kunne skapt motsetninger. Men så lenge man hadde økonomisk vekst og en brasiliansk regjering som bekjente seg til sosialdemokratisk utjevning og reduksjon i avskoging, kom de sjelden til overflaten.

I dag ser alt annerledes ut. Den nåværende høyreorienterte regjeringen i Brasil har nylig fått grunnlovsfestet nullvekst i sosiale utgifter i 20 år framover, mens den selv synker stadig lenger ned i en hengemyr av korrupsjon og protester. Brasil er ikke lenger den demokratiske og progressive B’en i BRICS, og å være deres partner er blitt mer krevende.

Dessuten tyder ingenting på at det vil være særlig etterspørsel etter Norges dialog-kompetanse og engasjementspolitikk i en Trump- og Tillerson-styrt amerikansk Latin-Amerika-strategi. Trumps krigsretorikk mot Cuba har allerede satt tilnærmingen mange skritt tilbake. Mexico og Mellom-Amerika ser ut til å falle tilbake i kategorien «kilder til strategisk sårbarhet» i USAs utenrikspolitiske vokabular, og Trump har allerede vist en total mangel på respekt for landenes egne prioriteringer og politikk. For Sør-Amerika kan hans innenrikspolitikk ha størst konsekvenser. Store skattekutt og økte utgifter til infrastruktur kan øke inflasjonen i USA og føre til renteøkning som trekker kapital bort fra Latin-Amerika og til USA; igjen et «flashback» fra 1980-tallet.

Latin-Amerika blir ikke mindre strategisk viktig for Norge i en slik situasjon, men Latin-Amerika-politikken krever nytenkning. Denne må ta høyde for Kinas stadig viktigere rolle. Den 21. November offentliggjorde kineserne sin nye Latin-Amerika-strategi. Den legger opp til et langt mer omfattende samarbeid med regionen, ikke bare økonomisk, men også politisk og kulturelt, sosialt og sikkerhetsmessig. Den sier eksplisitt at den verken ekskluderer eller er rettet mot tredjeparter. Den setningen er nok myntet på å berolige USA, hvis ønske om å hindre andre lands innflytelse sør for USA historisk har styrt mye av utenrikspolitikken. Men den kan også gi en åpning for små land som Norge. Kanskje vil det for eksempel komme en dag da Kina ikke kan forholde seg rolig til kaoset i deres samarbeidsland Venezuela, men vil ønske å bidra til en løsning og trenger hjelp fra en erfaren megler?

Kanskje finnes en viktigere rolle i Latin-Amerika for Norge i Kinas vei mot et «moderat fremgangsrikt samfunn» enn i Trumps visjon for å gjøre «America great again». I begge tilfellene blir det imidlertid en grunnleggende utfordring for Norge å holde fast på målet om fremme menneskerettigheter og demokrati, og dialog med og respekt for alle samfunnsaktører, ikke bare stat og næringsliv, som har vært Norges varemerke i Latin-Amerika siden 1970-tallet. Det vil kreve både en strategisk nytenkning fra Norge sin side, og en langt større porsjon utenrikspolitisk mot enn man hittil har måttet legge på bordet.

Mer fra: Debatt