Politikk

Tett i pappen?

Derfor er trelitersforbudet galt – tross alt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når Helsedirektoratet ønsker seg forbud mot såkalt pappvin, det vil si trelitersutgavene, sitter ytringene løst i landets redaksjoner. Aftenposten har 25. januar på lederplass en velformulert argumentasjonsrekke mot forbudet. Den avsluttes slik: «Høye avgifter, forbud mot alkoholreklame og begrenset tilgjengelighet er velbegrunnede, velprøvde og kostnadseffektive virkemidler i alkoholpolitikken. Et forbud mot pappvin er det ikke
Vel. Er det så enkelt? Og virkelig, Aftenposten, med vignetten «Ja til pappvin?»

I samme leder pekes det også på undersøkelser som skal vise at nordmenn drikker mindre i takt med at den prosentvise andelen av alkoholomsetning har sklidd over mot pappkartongene. Tallene er basert på svar fra forbrukere. Samtidig står den ene eks-drankeren etter den andre frem i riksmediene med sine høyst personlige beretninger om hvordan nettopp pappvinen har gjort det ikke bare mye enklere å være dranker, men også hvor mye enklere det har blitt å fortelle seg selv at man drikker mindre. Proffenes vitnemål skal man ikke kimse av. Et trykk på tappekrana i skapet der knekkebrødene står oppleves kanskje mindre som skjenking enn om man må åpne en flaske. Det er derfor ikke urimelig å anta at både oppmerksomheten omkring drikkeproblemet og den lille, men unektelig reelle innskrenkingen i hva vi kan kjøpe på polet, har en effekt. Derfor er det bedre enn ingenting. Paradoksalt nok er det også en bortkastet mulighet, og det er der jeg mener Helsedirektoratet burde konsentrert seg om å planlegge sine kamper bedre.

Vi er alle i samme båt, men du ror

Den sittende regjeringen er opptatt av liberalisering og anti-formynderi. Dette vet Helsedirektoratet også. De kjedelige festbremsene i samfunnet kan ikke velge tiltak på øverste hylle når kampen mot regulering i enhver form anses som det viktigste aksiomet i moralpolitikken (sic.). Jeg tror Helsedirektoratet opplever at det er bedre å bruke sine siste krefter for denne runden på å hive om ikke annet én koffert om bord i den travle borgerfrihetsekspressen de uansett ikke får plass på, når de allikevel blir stående igjen på perrongen.

Så var det pappenheimeren over alle pappenheimere: Bent Høies krig mot snusbruk. Dette handler om troverdighetsproblemet i den større sammenhengen, og her gjelder det å holde tunga rett i munnen: Høies Helse- og omsorgsdepartement har altså bestemt at alle snusbokser skal være tilnærmet identiske, og ha en «frastøtende farge». Det skal minne brukerne på hvor dumme de er hver gang de tar frem boksen sin, som de selvfølgelig bruker uansett, og dessuten føre til lengre køer i matvarebutikkene, der betjeningen må stå ekstra lenge med hodet inn i kjøleskapet for å finne riktig snusboks, som tidligere lett lot seg identifisere på designet (den «frastøtende fargen» ble en mørk, brungrønn farge som minner mest om militært materiell, og undersøkelser blant unge har vist at de synes den er «tøff»).

De nye designreglene har for eksempel ført til to ting det er verdt å merke seg: ingen nedgang i snusbruk – tvert om, hevder noen miljøer – men til gjengjeld fem tonn ekstra plastsøppel i naturen. Den største snusprodusenten, Swedish Match, får skylda for at boksene ikke er laget av papp (!), slik de var før Høies parfymerte korstog mot det viktigste røykesluttproduktet i moderne tid.

Dette svarte HoD Nettavisen den 22. januar i år:
«Det er ingen regler som sier at snusboksene må være produsert i plast. De må kun ha standardisert farge. Så lenge materialet oppfyller standardkravene med tanke på farge kan Swedish Match ha papp på undersiden av snusboksen, skriver Sverdrup i e-posten», sitat slutt.

Det blir for enkelt; Høies Helse- og omsorgsdepartement vet godt at en innført bestemmelse som de kliss like snusboksene fører til at en privat aktør som Swedish Match kommer til å benytte seg av sin rett til å bruke den mest kostnadseffektive emballasjen. Dette er ene og alene utløst av Høies regelverk. Swedish Match må gjerne ha en selskapsforankret miljøagenda, men den vil ikke komme som en funksjon av å ha fått et ikkefungerende regelverk tredd nedover ørene av den norske helseministeren.

Vredens druer: Balladen om alkiskartongen

Slik henger dette sammen med et forbud mot treliteren: Når symbolpolitik blir standarden – og tro ikke et sekund at befolkningen ikke vet å oppfatte det på den måten, helt rettmessig – mister alt oppdragende regelverk sin kraft. Folk flest skiller i det daglige ikke mellom et direktorat og et departement. Makta opptrer som én adresse for de fleste av oss, uavhengig av virkelighetens byråkratiske postlister og interne hierarkier.

Signalet som sendes ved å forby store kartonger pappvin er at så lenge du lar være å kjøpe disse, er forbruket ditt egentlig innafor. Mer rasjonelle enn det er ikke vi forbrukere, for er det noe vi kan, så er det å rettferdiggjøre våre egne ønsker og behov. I mellomtiden kan vi jo bare dra til Sverige og handle i stedet. Der er det ikke forbud mot pappvin, og det kommer neppe heller. I tillegg kan man kjøpe snus til halve prisen, snus pakket i bokser som ofte er laget av papp, til og med.

Helsedirektoratet velger kortsiktig taktikk fremfor langsiktig strategi når de nå skal nå utrede forbudet mot treliters vinkartonger. Det gjør de i stedet for å gå i strupen på den sittende regjeringen og kreve at holdningene må snu, slik at vi kan slutte å drikke oss til døde. Den sjansen har de ikke nå som konduktørene på den liberale ekspressen aller nådigst har takket ja til å ta med den ene, alt for sent påkastede kofferten. Tilbake står et mulig forbud med marginal effekt, og en kanon som må nedkjøles i årevis før den kan avfyres med nødvendig effekt.

Foto: Pixabay

(Tore Aune er medlem av IOGT Oslo og Akershus)

Mer fra: Politikk