Debatt

Terningkast én til Aftenposten

Det var Aftenposten vi fryktet mest, nest etter underlivssoppen vi fikk av kostymene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Anmelderen har makta over de kreative kidsa fra januar og ut mars i Oslo. Det er en stor oppgave som jeg vet de tar på alvor. Altfor alvorlig i år.

Januar er den store skolerevymåneden Oslo. For innflyttere og mindre engasjerte byboere sikkert et helt uengasjerende evenement, men for oss som har vokst opp med skolerevyer fra vi gikk på ungdomsskolen og drømte om å komme inn på de skolene med best revy, er det en magisk tid å tenke tilbake på. Jeg husker jeg så Nordstrandrevyene med Steinar Sagen, Christine Lossius Thorin, laget av Aleksander Mørk Eidem og en haug andre flinkiser på scenen. Hvordan en ny humorverden åpnet seg fordi det til tider var hysteriske morsomme sketsjer. De var skrevet av dem selv, på paller snekret av scenogruppa, som ofte var like vittige i teksten i revyheftet som alltid fulgte med. Alle like viktige.

Jeg kan den dag i dag ta meg selv i å nynne på åpningssangen til The Frutopia Generation-revyen fra 1996. Jeg gikk i 10. klasse og den store drømmen min var å komme inn på en av skolene nede i byen med best revy. På den tiden var også Nissen best, Elvebakken og Munch fantes ikke. Persbråtenrevyen levde fremdeles på at Thomas Giertsen og Henrik Elvestad hadde gått der. Da jeg så Foss-revyen første gang i niendeklasse, med Henriette Steenstrup og Katta- teateret med Thorbjørn Harr og Ane Dahl Torp, tenkte jeg at det å få gå på videregående i Oslo sentrum og spille revy, er som å være cheerleader på high school. Bare for smarte. Jeg fikk spille tre år på Norges eldste skolerevy, Fagerborgrevyen. Jeg kom inn på audition i førsteklasse, med langt brunt hår, pannelugg og regulering og fremførte Terje Vigen. Var så stolt da jeg kom videre og fikk fremføre monologen «VM i fred» på «En fagernatt». Silya Nymoen og Thea Bay, nå koreografen til blant annet Ylvis, hadde en hiphopdans som ble trukket frem som et stjernenummer. De var de råeste jentene jeg hadde møtt. Andre året fikk jeg åpningsmonologen, tredje året et helbilde i Aftenposten fra Herborg Kråkevik-parodien min. Den anmeldelsen brukte jeg i fire år som søknad på alle sommerjobber og skoler jeg prøvde å komme inn på. Jeg kom inn på Romerike folkehøgskole, høy som et hus på meg selv og med revyselvtillitten i sky.

Uten selvtilliten fra skolerevyen, ville ikke en haug med skuespillere, komikere og regissører vært der de er i dag. Derfor syns jeg det er rart og feil når Aftenposten i år bruker hele terningen når de bedømmer revyene. I år får skolerevyene toere, skryter de av! Hvis anmelder Per Christian Selmer-Andersen syns det er ræl og drit det han ser, kjører han inn to prikker: «Hvis man som anmelder setter en høy standard, så blir det mye morsommere». Morsommere for hvem? For dem som får en sekser? Vi har med unge folk ned i 16-årsalderen å gjøre. De fleste syns det er en ung alder, bortsett fra politikere. Vi snakker om ungdom som ofrer høstferien, juleferien og vinterferien for å jobbe livskiten av seg for å gjøre noe sosialt på skolen sin. Selvfølgelig skaper terningkastene engasjement, men når Aftenposten sier de anmelder revyene på alvor, mener jeg de tar «generasjon alvor» for alvorlig. Skolerevyer, eller russerevyer for den saks skyld, trenger ikke terningkast to i det hele tatt. Terningkast fire er mer enn ille nok. I år gikk Kongshavnrevyen 50.000 i underskudd på grunn av toeren sin. De som gidder å lage revy på en skole med tidenes mest elendige revysal, fredet fordi det omtrent er helleristninger i taket, måtte konkurrere med Munch som leier Edderkoppen Scene som sin sal.

Skolerevyene har mer enn nok konkurranse seg imellom fordi det er så stor forskjell på nivå og økonomi. Derfor er skolerevy viktig. Samholdet blant de ulike revyene fins i kampen om å bli sett og snakket om. Det er den eneste gangen du tør å ikke kjøre safe humor. Skolerevy er det mest innovative humormiljøet vi har. De skal hylles for det, ikke bli hengt ut enkeltvis som en gutt som hele tiden overspiller i hver sketsj. Er dere klar over hvor mange skolererevyskuespillere som overspiller? Alle tre åra mine på Fagerborg var en konkurranse i hvem som kunne overspille mest. Da jeg selv i tjueårene var en av dem som hadde regi på Manglerudrevyen og Nordstrandrevyen, var kampen om å dempe overspillet en tapt sak som instruktør.

Det var først og fremst Aftenposten vi fryktet mest, nest etter kyssesyken og underlivssoppen vi fikk av kostymene. Aftenposten sin dom bestemte om folk gadd å komme på dette uprofesjonelle opplegget, snekret brannfarlig sammen i gymsalen vår. For oss var det som å spille på Chat Noir. For foreldre og venner som ikke var i bobla, var det som en vanlig juleavslutning i 4. klasse C. Vi fikk en firer. Fader som vi gråt. Og strevde. Revysjefene visste at nå går vi i minus, og vi andre visste at nå blir det tomme saler og lite latter. En hard læringskurve.

Aftenposten skrev også den gangen om skuespillere som de navnga i anmeldelsen, at monologen hennes var langdrygt, pinlig og unødvendig. En setning som skrives på tre sekunder, men som en tenåring ikke glemmer på mange, mange år. Selvfølgelig skal osloskolene måtte tåle å bli anmeldt. Uten anmeldelsene er revyene kjørt. Men må disse fine folka, alle de som gidder å engasjere seg, de som gidder å steke vafler 1. juledag i kantina fra kosegruppa, de som gidder å skrive revyprogrammet, skaffe spons, lage kostymer og lære seg å kjøre lys og lyd fra bånn av. Må disse fine ungdommene på hver skole, som trosser fraværsregler og dårlig nattesøvn, som faktisk bidrar til at generasjon perfeksjon gjør noe helt uten å tjene studiepoeng, må de måles fra bånn av skalaen?

Kyssesyken fikk jeg, men omtalen i avisa ga meg selvtillit til å komme dit jeg er i dag, rustet til dårlige terningkast senere. Jeg hadde aldri hatt guts til å søke Romerike hvis toern hadde blitt trillet. Så kan unge folk frykte fireren og finne seg selv litt seinere i livet. De vet jo ikke hvor mange ganger i livet de skal ned til én prikk på terningen. La dem leve litt til i uvitenhet.

Mer fra: Debatt