Jeg smakte på ordene. De var forfattet av Fran Lebowitz, en liberal New York-forfatter, og preget den lille butikken på vei inn i nydelige New York Public Library. Sammen med en gruppe kolleger fra ledende norske mediebedrifter har jeg denne uka vært i New York og San Francisco for å studere digitale medier og spesielt bruk av kunstig intelligens (roboter, eller avanserte algoritmer om man vil). Vi har lært om roboter som kan tilegne seg enormt mye mer informasjon enn mennesker, og forhåpentlig bruke den intelligent til det beste for oss som er av kjøtt og blod. Noen er bekymret for kunstig intelligens. Det er ikke jeg. Jeg frykter ikke maskiner som kan lese, kontrollsjekke og hjelpe oss til å forstå eller gjennomføre arbeidsoppgaver raskere enn vi hadde klart selv, men jeg blir like fullt bekymret av mennesker som har lest lite.
Inne i den vakre, gamle lesesalen i New York Public Librarys hovedavdeling kretser nok de fleste tanker rundt bokstaver og innhold fra gode, gammeldagse bøker fylt av kloke penner. Selv ble jeg stående og gruble over Lebowitz-sitatet overført til vår digitale tidsalder. Når jeg leser kommentarfelt og Facebook-diskusjoner, slår det meg ofte at enkelte debattanter, gjerne de mest påståelige eller sinte, neppe kan ha lest artikkelen de kommenterer eller motdebattantens beste argumenter. Vi ser eksempler der folk hopper ned i de samme skyttergravene eller kommentarfeltene under hver eneste sak de ser, selv om de ofte ikke har tatt seg tid til å gå gjennom hele artikkelens fakta eller motdebattantenes argumenter.
Noen ganger er det så forutsigbart at det nesten er trist. Det gjelder nesten enhver diskusjon om Donald Trump eller enkelte Frp-politikere, abortsak og miljøkamp, innvandringsspørsmål, religion, Israel/Palestina eller krangling mellom fotballsupportere fra ulike lag. Til slutt har ordene eller diskusjonen fått en annen mening eller retning enn det egentlig var grunnlag for. Vi mister gradvis evnen til å snakke til hverandre uten å bjeffe ut ord, og vi bjeffer ofte uten grunn.
Tenk derfor om noen av de dyktige folkene vi har snakket med om kunstig intelligens, hadde klart å få en robot eller algoritme til å ivareta intensjonen fra Fran Lebowitz-sitatet utenfor lesesalen i New York Public Library. Hva om det ikke gikk an å kommentere artikkelen eller kaste seg inn i Facebook-diskusjonen før algoritmen hadde sjekket at man hadde lest noen minutter først? Det hadde neppe vært så dumt.
I mellomtiden: Tenk før du kommenterer og les før du tenker. God fredag!