Debatt

Tenåringskomplekset

Ungdomstida er ikke det den en gang var. Nå er den livsfarlig stressende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Våren er russetid – høytid for voksne for å bastant mene høyt og mye om hva ungdommer driver med, hvilke verdier de har og hva som opptar dem. Som oftest i negativ forstand. På samme tidspunkt lanseres de årlige Ungdata-funnene, basert på undersøkelser fra hele landet der ungdom selv får si hva de faktisk driver med, hvilke verdier de har og hva som opptar dem. På godt og vondt. På den ene siden tilhører dagens tenåringer en av de mest veltilpassede ungdomsgenerasjonene Norge har sett på nesten 30 år. På den andre siden avtar ikke tendensen som har vært tydelig de siste årene: ungdom sliter mer og mer med stresslidelser, ensomhet og dårlig psykisk helse.

Vi har visst dette ganske lenge, det har blitt skrevet og ment mye om «generasjon prestasjon» de siste årene. Og mange håpet kanskje at dette var en slags dille blant ungdom, at det en periode var tilnærmet kult å slite litt. Men problemet har nå vedvart over lang tid og vi klarer fremdeles ikke å gjøre noe med det. Omfanget av selvrapporterte depressive symptomer har samlet sett ikke endret seg stort siden begynnelsen av 2010-tallet, annet enn at andelen jenter har økt, mens guttene har hatt en svak nedgang. Problemene tiltar heller enn å avta, primært blant jenter.

De nye Ungdata-tallene for 2016 viser blant annet at: Generelt er depresjon og angst de vanligste plagene blant ungdom. Jenter er mer plaget og oppsøker oftere hjelp enn gutter. Andelen som rapporterer om psykiske plager i ungdomsårene er høy og mest utbredt er typiske stress-symptomer. Fra 15-16-årsalderen har én av fire jenter høyt nivå på depressive symptomer. På ungdomstrinnet opplever tre av ti å være «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av tanker om at «alt er et slit» eller de «bekymrer seg for mye om ting». På videregående er fire av ti plaget av dette. Omfanget av alle de psykiske plagene som måles gjennom Ungdata, inkludert ensomhet, øker gjennom ungdomsårene, og særlig i løpet av ungdomstrinnet.

Hva burde gjøres? For det første må voksne akseptere og anerkjenne at ungdomstid i dag er helt annerledes og helt klart heftigere enn før. Det finnes ikke noe tidspunkt i livet der identitetssøken vår er så stor. Samtidig vokser unge opp på et tidspunkt i verdenshistorien der uovertruffent mange krefter har både mulighet og ønske om å tjene penger på akkurat den søkingen. Vi tar inn ekstremt mye informasjon hver dag, preges i enormt mye større grad enn før og det starter mye tidligere. Tilgang på informasjon er selvsagt et gode, men først og fremst når man har verktøy til å håndtere den. Samtidig er det veldig enkelt, trolig for enkelt, å bare skylde på de store, skumle markedskreftene. I Ungdata-undersøkelsene spørres ungdom mye om nettopp hva det er som skaper stress og lav selvfølelse, og mange svarer for eksempel at skolen er en større stressfaktor enn skjønnhets- og kroppspress.

Skolegang er noe helt annet i dag enn for 20 år siden. Igjen; på godt og vondt. Unge går på måleskoler – skoler som skal prestere opp mot hverandre på et nasjonalt plan og opp mot resten av verden i PISA-prøver. Blant annet viste en studie av rundt 2300 elever i Midt- og Sør-Norge at elever som opplever at skolen legger stor vekt på elevens resultater, opplever et sterkere prestasjonspress. Og når elevene føler kravet om å jobbe mer og gjøre det bedre på skolen, er de oftere nedstemte og utmattede, fant forskerne. Faktisk mer nedstemte enn når de opplever utseendepress fra venner. Altså kan skolepress også forringe psykisk helse. At det jevnt over skal presteres på alle arenaer er en forventning mange unge opplever, både fra venner, skolen og ikke minst fra foreldre.

Behovet for normalisering av det middelmådige er følgelig enormt. De fleste av oss skal ikke bli ingeniører eller leger. De fleste av oss skal ende med treer i snitt på videregående. De fleste av oss kommer til å bli mildt overvektige. Og de fleste av oss kommer til å leve fine liv. Jentene som sliter mest med vår tids perfeksjonerte idealer er ikke de flinke jentene i Holmenkollen, men først og fremst jenter som opplever å stå lengst fra disse idealene. Det er jentene fra minst ressurssterke hjem som har dårligst egenvurdert både psykisk og fysisk helse. Det kommer fram i blant annet Ung i Oslo-undersøkelsen. Så også dette handler om klasse og det er det viktig å ta på alvor. Utjevningspolitikk er god ungdomspolitikk. Avstanden fra hva som presenteres som et godt fullverdig liv i Norge og hva som er oppnåelig. er for stor. Det er urettferdig og vi snakker for lite om det med ungdom på en måte de forstår. Ungdom er ikke skjøre porselensdukker som må skånes for alt som er vanskelig, men de trenger en annen utrustning enn før.

Den nye femårige lærerutdanningen har en tverrgående tematikk som heter livsmestring, der dette skal gå igjen i alle fag. Det viser at man tar tida på alvor. Flere ungdomspartier ønsker seg også psykisk helse som eget fag i skolen, ikke for å erstatte klinisk behandling, men som et tiltak for å normalisere følelsesliv, stress og usikkerhet. Det er trolig også en god idé. For på samme måte som elevene må lære seg matte og språk, så tenger de i dag økt kunnskap om hvordan de skal håndtere vanskelige følelser. Helt nye oppvekstvilkår krever helt nye verktøy.

Mer fra: Debatt