Taushetens terror
Hva har skjedd med norsk statlig moral og med norsk samvittighet? Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon lenger, og Makt-Norge ønsker ingen offentlighet eller debatt om Norge som krigsnasjon.
Den 23. mars er det ett år siden Norge og verden gikk til angrep på Libya. Forsvarsminister Grete Faremo sa at Norge var med for å «beskytte» de sivile i Libya. SVs kommende leder Audun Lysbakken uttalte at «venstresida må støtte intervensjonen». NATO angrep 9.600 ganger. Hvert fly slapp i gjennomsnitt fire bomber hver. NATO har karakterisert det som skjedde i Libya som «den mest vellykkede operasjonen i NATOs historie». Norge var et av krigens viktigste land. Da Stoltenberg møtte fredsprisvinner Barack Obama i Det hvite hus i oktober i fjor fikk han ros for «innsatsen» i Libya.
NATO har ikke beskyttet liv i Libya. NATO har mangedoblet tallet døde, mens de ikke har mistet en eneste soldat selv. Tallene på døde varierer fra 10.000 til 50.000. Helseministeren i det nye Libya mener at minst 30.000 mennesker er drept og 50.000 skadet etter bombetoktene. Det gjør det ikke mindre tragisk at den norske krigsdeltakelsen ble iverksatt uten stortingsbehandling, men etter sms- og mobilkonsultasjoner.
Denne uken var forsvarsminister Espen Barth Eide gjest i NRKs Aktuelt, med Ole Torp som programleder. Ministeren var innkalt for å kommentere opplysninger fra Human Rights Watch om sivile massakre i Libya. Jan Egeland, som nå har jobben som Europa-direktør i menneskerettighetsorganisasjonen, krevde full og hel åpenhet om det norske ansvaret for sivile tap i Libya.
Dette ble blankt avvist av forsvarsministeren, som slo fast at det er helt uaktuelt for NATO å telle antallet sivile tap. Det eneste viktige er om Norge med «vitende og vilje» har brutt humanitærretten. Om Norge visste at det var sivile der bombene falt. Visste vi det ikke, var vi uskyldige. Visste vi det, hadde Norge brutt internasjonal lov og rett. Forsvarsministeren sa han var «ganske trygg på det vi har gjort». Han slo samtidig fast at «Norge er medansvarlig for alt som skjedde i Libya». Utover disse synspunktene fra Barth Eide, hadde ikke offentligheten krav på å få vite noe mer. Ministerens synspunkter og opptreden frambrakte minner fra takketalen til forfatteren Harold Pinter, da han mottok Nobels litteraturpris i 2005: «Det skjedde aldri. Ingenting skjedde. Selv da det skjedde, skjedde det ikke. Det spilte ingen rolle. Det var ikke av interesse».
Norge og norske våpen har deltatt i en rekke kriger siden 1990-tallet. Fordi SV har lagt vekk sin tidligere rolle som fredsparti, har krigstilhengerne nærmest uhemmet kunnet utvikle en slags taushetens terror i dette landet. Fredstilhengere og krigsmotstandere blir tiet i hjel og forsøkt latterliggjort. I fjor utga professor Ståle Eskeland sin oppsiktsvekkende bok, «De mest alvorlige forbrytelser» om det norske medansvaret for krig og tortur. Boken fikk nesten ingen omtale. Et av bokens viktige kapitler vurderer de strafferettslige konsekvensene av den norske fangoverleveringen til afghanske torturister.
Denne dypt alvorlige saken diskuterte Eskeland med Roger Ingebrigtsen, statssekretær i Forsvarsdepartementet. I NRK-debatten sa Eskeland: «Det er solid norsk juss ... det å overlevere fanger til noen som driver med tortur, det er medvirkning til tortur og det er straffbart». Statssekretæren sa at «det er lett for deg å sitte her i et studio i varme Oslo og være veldig kritisk.» Deretter karakteriserte han en av Norges fremste jusprofessorer som «menneskerettighetsaktivist». Det var ikke ment som noen hederstittel.
For få dager siden ble en annen framtredende jurist, Fredrik Heffermehl, tidligere president i Det internasjonale fredsbyrå, trakassert i TV 2 av direktør Geir Lundestad i Norges Nobelinstitutt. Heffermehl har tillatt seg å stille spørsmål om Nobels testamente har vært fulgt gjennom de siste års utdelinger. Lundestad uttalte at denne Heffermehl bare ønsket å gi prisen til «sine egne fredsvenner». Det er grunn til å spørre om hva som har skjedd med norsk moral og med norsk verdighet, når sentrale samfunnsaktører legger seg på et slikt nivå i en debatt om krig og fred.
Denne uken har sentrale aviser og medier satt titalls journalister til å komme til bunns i Lysbakken-saken. Det er viktig å eksponere mulig politisk korrupsjon. Men hvor er de samme mediene og deres journalister når det gjelder å grave fram sannheten om Norges rolle i en angrepskrig der titusener dør? Statsrådene Giske og Borten Moe måtte møte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité for å svare på spørsmål om statlig eierskap. Janne Kristiansen måtte gå av som PST-sjef etter en stormende offentlig seanse i Stortingets 22. juli-komité. Lysbakken må trolig også stå skolerett i Kontrollkomiteen.
De siste ukene har både Human Rights Watch og Amnesty International publisert rystende rapporter om drap på sivile og tortur utført av håndlangerne til det regimet Norge har vært med på å innsette i Libya. Hvor mange andre rapporter om tortur og drap må foreligge før Kontrollkomiteen innkaller statsminister, justisminister, utenriksminister og forsvarsminister for å svare på de ubehagelige spørsmålene om Libya-katastrofen?
«Norge og norske våpen har deltatt i en rekke kriger siden 1990-tallet.»