Etter at regjeringen nok en gang har valgt å rekruttere en statsråd fra lobbybransjen, er det kommet en ny diskusjon om hemmelighold av kundelister. Den nye justisministeren, Tor Mikkel Wara, kommer direkte til kongens bord fra First House, der han har vært partner i sju år. Hvilke interesser han har jobbet for, er – med noen få unntak – hemmelig. Både for hans sjef, statsministeren, og for den offentligheten og det Stortinget som statsråden står til ansvar for.
La oss for ordens skyld slå fast at dette ikke dreier seg om Waras personlige egnethet. Det dreier seg om grunnleggende, demokratiske prinsipper som åpenhet, folkestyre og kontroll med myndighetene. En ordning der landets øverste politiske ledelse kommer rett fra jobber som går ut på å påvirke styresmaktene i skjul, mot betaling, utfordrer disse prinsippene. Et minimumskrav bør være at regjeringsmedlemmer offentliggjør kundelistene sine når de tiltrer.
Det er ingen menneskerett å være statsråd. Finner Wara eller andre lobbyister at hensynet til kundene veier tyngre enn ønsket om å tjene fellesskapet som regjeringsmedlem, står de selvsagt fritt til å takke nei til slike verv. Problemet er at regjeringen nekter å ta dette innover seg, og i stedet insisterer på at statsråder skal ha i pose og sekk: Både landets viktigste tillitsverv og hemmelige bindinger.
De som forsvarer dette, med statsministeren i spissen, har brukt advokaters klientkonfidensialitet som et argument: Advokater har dette privilegiet, og det er ingen forskjell på dem og lobbyister, hevdes det. Det er trist å være vitne til en statsminister som lar debatten forfalle til et slikt nivå.
Advokaters hovedbeskjeftigelse er ikke å påvirke politiske myndigheter på vegne av hemmelige klienter. Deres lovfestede vern mot innsyn er en bærebjelke i rettsstaten. Å ta disse viktige prinsippene som gisler i en diskusjon der man er ute etter å beskytte forretningshemmelighetene til godt betalte påvirkere, burde være langt under en statsministers verdighet.