«Konnichiwa!» sa jeg stadig da jeg var i Japan i sommer. Det betyr «hei!». Ja, og «arigato», som betyr «takk». «Hei» og «takk», altså, det var i grunnen alt jeg klarte å lære av det japanske språket i løpet av en drøy uke. De andre japanske ordene ville liksom ikke feste seg ordentlig i min enkle, vestlige hjerne. Jeg greide ikke engang å slenge på et «gozaimasu» etter «arigato», for å takke ekstra hjertelig. Til gjengjeld fikk jeg jaggu bruk for de to små ordene jeg kunne.
På forhånd hadde jeg lest i guideboka at japanerne er så ekstremt høflige. Det stemte. Det var «konnichiwa» og «arigato» dagen lang. Alle vi støtte på, hotellansatte, japanske hotellgjester, butikkekspeditører, taxisjåfører, tilfeldig forbipasserende i heiser og i rulletrappa på T-banen i Tokyo: Alle bukket de ærbødig til oss. Vi lærte fort å bukke like ærbødig tilbake, gjerne fulgt av «konnichiwa» eller «arigato». Når billettkontrolløren kom inn i en togvogn, bukket han til alle passasjerene først. Da jeg glemte paraplyen inne i en kaffebar like ved Shibuya-krysset, beinfløy en av de ansatte etter meg i gaten for å gi den tilbake, så opphisset som om det var selve livet som sto på spill, og meg med den med et bukk. Noen ganger kom kanskje en kelner eller butikkansatt litt brått på, slik at jeg ikke engang husket ordet «konnichiwa». Da bukket jeg ekstra ærbødig, mens jeg mumlet noe uklart. Det funket, det også.
På det lille «sydenhotellet» ved stillehavskysten var det ingen av de japanske badegjestene som snek i køen ved frokostbuffeten. Det var ingen som listet seg ut i grålysningen for å reservere fluktstoler til 5–10 familiemedlemmer, bare for å vente til etter lunsj med å ta dem i bruk (som visse tyskere og skandinaver). Det var ingen som en sein kveld på hotellet, antakelig etter en tur på fotballpuben, skrek til ungene sine: «Get your fucking legs in here, or I will fucking kill you!» (som visse engelskmenn observert på Menorca). Nei, japanske turister var en studie i kontrollert, omtenksom og verdig fremferd. De lot deg alltid gå først inn i heisen. De små ungene deres satt vannkjemmede i frokostsalen og spiste rolig sine sunne fiske- og grønnsaksretter med sine pinner. Moren deres strøk dem mildt over håret mens hun antakelig sa noe sånt som: «Mer misosuppe, vennen min?»
Men da ferien nærmet seg slutten, kjente jeg meg litt matt. Det er jo ganske slitsomt å alltid være på alerten, alltid være høflig, alltid bukke til folk i heiser. Det var som å være på besøk hos en respektert og vennlig, men streng tante, og hele tida være redd for å si noe galt, knuse et dyrt krystallglass eller søle på teppet. Bare en gang så jeg en av disse kontrollerte japanerne miste maska et øyeblikk. Det var en eldre mann som med voldsom iver ville vise oss riktig vei på T-banen. Da han skjønte at vi var fra Norge, satte han i et ellevilt jubelrop slik at folk snudde seg. «Salmon!» skrek han lykkelig. «Norwegian salmon!»