Debatt

Takk, 2016. Og Oda G.!

Det er på tide å takke for stort og smått. Særlig for smått.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Mørketid. Et nytt år banker på. Men først må vi se oss (litt) tilbake og takke:

Først. Oda. Jeg kjenner deg ikke, og kommer kanskje aldri til å se deg igjen. Men du aner ikke hvor mye du reddet, da jeg fikk låne laderen din på Drammensbiblioteket for noen uker siden. Levert et lite regnskap i tide, for eksempel. Jeg vet bare at du heter Oda Gram fordi studievennene rundt bordet ditt sa «skriv en takk i avisa til Oda Gram». Jeg tøyset med at «det skal jeg jammen gjøre.»

Og så kom jeg på: Det er det jo god grunn til å gjøre. Skrive en takk til deg. For mens mange nå går med følelsen av at 2016 bør kalles det mørkeste, verste møkkaåret siden middelalderen, har jeg mange store og små grunner til å se lysere på det, året. Særlig mange små. Så takk, Oda, for lånet av lader. Jeg vil også benytte anledningen til å si:

Takk til naboen som gikk i vaskekjelleren min og tok ut og tromlet mine våte klær da jeg sendte deg sms om det fra ei øy ute i Atlanteren. Situasjonen redda.

Takk, bekjent, som stilte med et ekstra par skisko på trammen da jeg ikke fant mine egne … kvelden før vinterferie.

Takk, vennepar på Danvik som kjørte omvei om Marienlyst for å sette cola på trappa da jeg lå nede for telling med omgangssjuke.

Takk til folk på facebook som posta beste måten å bevare boblene i flaska på etter åpning; gaffel i tut altså?! (Hvilke andre topp lifehacktriks har livet holdt skjult for meg i alle disse årene??)

Takk til dere som rydda noe alvorlig siste halvtimen av festen da jeg fylte 40 i sommer. Tolv hender i arbeid i en liten halvtime er alt som skal til for å gjøre en forskjell. Hangoveren trumfes glatt av den mentale vinnerfølelsen.

Takk, reportasjeleder for tøyelige deadlines. Du vet arbeidet alltid kommer før det blir heelt krise.

Takk, datter til kollega som plukket opp gjenglemt leke som barnet elsker høyt, og som du bragte tilbake da du allikevel skulle vår vei. Takk også til brodern som plukket opp ei veske jeg la igjen på flyplassen. Jeg har fortsatt ikke mista noe viktig i hele 2016 uten at det har kommet tilbake igjen.

Takk, akuttmottak og hjerte-lunge-avdeling på Drammen Sykehus. Takk sykepleiere og leger som absolutt ikke fant noenting, men som holdt meg igjen og tok en tredje stresstest og sjekket ut alt som kunne vært galt. Hjerteemojien får dobbel betydning.

Takk til alle i systemet hver gang dere tar vare på venner og mamma, og at det faktisk er mulig å sende en liten fiberdings inn i en åre og bare – poff- medisinsk magi. Takk for scanninger, CT-er, blodprøver. Takk, nordmenn, for at vi er enige om at dette skal vi finansiere sammen.

Takk, verdens best lyttende fastlege og takk for gode svar. Jeg tar tran hver dag.

Takk, tante, som kom midt på natta da vi trengte deg. Du er allerede et begrep i vennegjengen etter mange mil med strikking til flere generasjoner, snart går du vel inn i ordboka som synonym for hjelper. Alle skulle hatt en.

Takk, du mammaen i barnehagen som kjørte oss hjem i mørket da isregnet brøt ut.

Takk, dere som mista noen så altfor tidlig. Høsten ble mørk for noen, plutselig, men vi som står rundt og i nærheten av dere er så takknemlige for at dere viser hvor sterk man kan være. Jeg skylder dere å være åpen om egne svakheter, og å alltid utvise raushet når noen blant mine trenger det. Vi har ett liv sammen.

Takk, mine Patsy & Edina-aktige venninner over 40 som får meg til å dra fra klesvasken, macen og økonomiske bekymringer igjen hjemme:

– Herlighet, ikke tenk på dét nå, da! Når strand og konserter venter!

Ja. Dere har rett. Bare si ja. Vi har ett liv sammen, så bare si ja.

Takk til foreldre som tar med sønnen min for å hogge juletre i år igjen, og fyller opp kjelleren min med ved.

Takk, sanger Nils Bech for en guddommelig versjon av «O helga natt» sist fredag på SKAM. Og sosiale medier bare eksploderte i kjærlighet og omtanke. Homo eller ikke, ingen er 100 prosent i vater hele tida.

Og sist men ikke minst, takk Finn min iPhone for en spennende dag på GPS-kartet her i forrige uke. Lille Telefon reiste alene tre ganger opp og ned Drammen–Eidsvoll på én dag. Og den kom til rette.

Eller, forresten, en siste, megatakk retter jeg til de to NSB-konduktørene da jeg kom løpende etter å ha fulgt Finn min iPhone til Drammen i siste minutt. Dere nikket bare mens jeg entret rette vogn for å finne Lille Telefon klemt mellom to seter. En av dere fulgte meg tilogmed og lyste for meg med lommelykt. Jeg vet ikke om dere faktisk holdt igjen toget, eller om det var noe dere måtte vente på før det kjørte avgårde men det var tre minutter med pur raushet.

For maskiner er bra, men mennesker er best. Vi har ett liv sammen, år for år. Dag for dag, minutt for minutt. Og jeg har fortsatt ikke mista noe viktig i hele 2016. #lifehack #duerikkealene.

God solsnu!

Mer fra: Debatt