Debatt

Takk!

Medaljen jeg fikk åpner for et møte med kongen, og bringer minner om et tidligere treff. Den gangen det daværende kronprinsparet oppdaget hva barns sterke hender og øyne kan gjøre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Datoen 02.02.2017 vil for alltid lyse med et himmelsk skjær i minneboka mi. Det var dagen da jeg mottok Kongens fortjenestemedalje i Fjell kirke, denne vakre kirken med så høy dør og så vid port at jeg, humanetikeren, ikke kunne tenke meg et bedre sted å motta en slik heder. Jeg er uendelig stolt over at Slottet har villet gi meg denne medaljen. Jeg, prinsipiell republikaner, som synes Harald er helt konge. Men så har disse selvmotsigelsene kanskje en dypere klangbunn: Medaljen ble begrunnet med brobyggerarbeid i skole- og samfunnssammenheng.

47 lærerår er lang tid. 44 år av dem på Fjell skole. En av forslagsstillerne er far til en tidligere Fjell-elev. Den andre er en av mine tidligere rektorer på Fjell skole. Den tredje er «min egen» prest i Fjell kirke. Tusen takk, Per Roar Ekeland, Egil Fladmark og Ivar Flaten! Tusen takk også for sterke taler og fantastiske musikkinnslag! Og tusen takk til alle dere frivillige i Fjell kirke som muliggjorde en slik sjelsettende opplevelse!

I et langt lærerliv må det nødvendigvis være både medgang og motgang. Så også for meg. De største motbakkene kom i skoleåret 2012-2013. En rapport slaktet Fjell skole. Et av ankepunktene var de autonome lærerne. Nå er det altså slik at autonom og samarbeidende ikke er motsetninger. Det er heller slik at det ene er en forutsetning for det andre, noe også nyere forskning viser. Bård Kuvaas, professor på Institutt for ledelse og organisasjon, nevner spesifikt arbeidstakeres behov for autonomi om arbeidet skal føles meningsfylt. (2. februar 2017, bi.no) Professor Linda Lai skriver i bi.no: «Autonomi innebærer at medarbeiderne får handlingsrom til å bruke sin kompetanse og gjøre egne vurderinger og valg innenfor rammen av sin jobbrolle. Mange studier viser at mangel på autonomi er noe av det mest demotiverende medarbeidere kan oppleve.» Den nevnte rapporten ble for øvrig av daværende samfunnsredaktør i Drammens Tidende, Odd Myklebust, kalt «ikke bare et bestillingsverk, men også et makkverk.» Å si at det stormet er en heller svak beskrivelse.

Jeg har i mitt lærerliv opplevd både å være ønsket ut av skolen av en kommunal toppsjef og å få skriftlig advarsel av den samme sjefen. Det var etter at jeg i et personalmøte hvor denne daværende utdanningsdirektøren redegjorde for situasjonen på Fjell skole, opplevde det som, i dagens terminologi, kalles «alternative fakta» – og sa ifra. Den skriftlige advarselen kom brennfort.

Men lærerlivet går opp og ned. Samme dag som jeg fikk advarselen, fikk jeg også en telefon fra Slottet. Kunne jeg ta med meg femteklassen min og opptre for slottets gjester på et privat førjulselskap? Det kunne jeg. Og det gjorde vi. Dronningen ba elevene i sin takketale om aldri å glemme de verdier de formidlet under framføringen av dramaforestillingen «Sammen for livet.»

Når jeg skal på Slottet og da vil få spørsmål om min bakgrunn, kan jeg kanskje nevne det tidligere besøket? Samt da kongeparet, daværende kronprinspar, besøkte Fjell skole i 1990. Også den gang opptrådde elever. Avslutningsvis hentet to av elevene Sonja og Harald opp på scenen for å synge «Gracias á la vida», «Jeg vil takke livet», for dem. Men det tok tid før jentene startet. Etterpå fortalte den ene: «Vi skal jo ha øyekontakt før vi begynner å synge. Men jeg fikk ikke tak i øya til’n Harald. Så klemte jeg’n hardt i handa, og da kom øya.» Dagen etter kunne vi lese i avisene: «Det var et sterkt møte med barneflokken på Fjell skole. Ofte opplever vi at barna blir forknytt når de møter oss. Men barna på Fjell hadde sterke øyne og sterke hender.»

Den nye generasjonen lærere har andre hovedutfordringer enn dem jeg hadde som ung lærer. Nå er det målinger og tellinger og rangeringer som er saliggjørende. Hvor mange ganger skal vi måtte rope ut at man ikke kan telle alt som teller? Og så må aldri tellingene erstatte fortellingene i norsk skole. Jeg ber dere, unge lærere: Våg å si ifra! Husk at vår lojalitet først og fremst skal være hos elevene! Alltid! Så kjenn etter når det er riktig å gå i takt, og når det er riktig å gå motstrøms!

Hilchen Sommerschild, den første som tok doktorgrad i barnepsykiatri og vår første professor i faget, sier:

«Hvis du er glad i målinger,
så kan du måle neser.
Den er litt lang på svenskene
men kort på en kineser.
Men vil du prøve målinger
på gleden i et sinn,
så får du ikke gjort det,
for du slipper ikke inn.
Du kan nok komme uten mål,
for det kan hjertet tåle.
Men når du slik har bedt deg inn,
så kan du ikke måle.
»

Den sterkeste meldingen jeg noen gang har fått, kom et par dager etter kirkekvelden. På Facebook dukket det opp følgende ord: «Gratulerer så mye, dette var velfortjent. Du vet at jeg aldri hadde overlevd hvis du ikke hadde tatt meg under dine vinger på barneskolen!! Jeg er deg evig takknemlig. Stor klem fra meg.»

Da blir man målløs.

Mer fra: Debatt