Mens vi venter på at den statlige reguleringsplanen for nytt regjeringskvartal skal vedtas, kan vi lære av et historisk tilbakeblikk. For andre gang planlegger regjeringen en historisk rivetabbe på dette stedet, og igjen overkjører de faglige råd og demokratiske prinsipper.
Kampen om Empirekvartalet
Da Empirekvartalet ble revet i 1950-åra, var protestene voldsomme. Landets første rikshospital fra tidlig 1800-tall var administrativt fredet som del av statens verneverdige bygninger. Men staten ville rive for å samlokalisere regjeringsfunksjonene i nybygg. De trosset fagetatenes råd og nektet å utrede alternativer. Protestene haglet!
Arkitektkonkurransen for samlokalisering ble verken i 1939 eller ved gjenopptakelse i 1946 forelagt den antikvariske bygningsnemnd, slik rutinen var. Ei heller ble statens egen rådgiver, riksarkitekten, hørt. Han hevdet at dette førte til «en unødig rasering av kulturverdier uten å gi den beste løsning». Oslo kommune protesterte mot rivingen og fremmet alternative tomteforslag. Arkitektforeningen og kulturorganisasjoner signerte opprop. Til ingen nytte – statens byggekomité tviholdt på tomta og riveplanene.
Tidløse presseklipp
Riksantikvaren utga i 1953 pamfletten «Empirekvartalet må reddes – byen og landet krever det». Et utvalg presseklipp skildrer en situasjon som er uhyggelig lik dagens debatt om Y-blokka. Verdens Gang 5. desember 1952:
«Med sorg og harme mottar vi meldingen om at Regjeringen vil fastholde planene om å oppføre ny regjeringsbygning på Empirekvartalets bekostning. Det er en beslutning stikk i strid med alle innstillinger som er kommet fra sakkyndig hold, fra riksarkitekten, riksantikvariatet, trafikkpolitiet, Oslo kommune og arkitektstanden – og det vet Regjeringen. Det er også i strid med en uvanlig kraftig opinion i pressen, ikke bare i Oslo, men over hele riket. (…) Det er ingen grenser for offentlig ynkelighet i denne sak, og stortinget får et elendig ettermæle om det nå – på tross av faglige advarsler og alle velmente råd fra folk som tar vårt kulturansvar alvorlig – går med på Finansdepartementets halstarrige byggepolitikk.»
Aftenposten følger opp dagen etter, da en mengde aviser er på saken:
«Det er fremlagt mange forslag til løsning av problemet, men Finansdepartementet har ikke vært interessert. I siste omgang har kommunens representanter vist til riksantikvarens forslag om å bygge i Observatoriegaten, og byplansjef Rolfsens forslag til løsning, som vil redde hele kvartalet, men departementet avslår også å diskutere disse.»
Dagbladet hevder at «en enkelt mann, ekspedisjonssjef Walløe, har satt seg fast i den tanke, at regjeringsbygningen skal stå der, hvor empirekvartalet med den gamle fredede Oslo-bebyggelsen ligger». Avisa ber om fornuft: «La oss iallfall først få planene – i flere retninger – tilstrekkelig utredet og gjennomarbeidet.»
Nationen henviser til private eiere av fredete hus: «Kan Stortinget selv ville neglisjere sine egne lover så demonstrativt som det her er tale om, hvilken lovlydighet kan det så vente av andre? (…) Maken til den departementale selvgodhet som statens egne sakkyndige, først og fremst riksarkitekten, synes å være behandlet med av hr. ekspedisjonssjefen, går Kiellands bitende skildringer av byråkratiet for tre kvart århundre siden en høy gang. Bare det burde være nok til at Stortinget nå satte tingene på plass.»
Verdens Gang undrer «seg over at Regjeringen ikke forstår hvor alvorlig denne saken er blitt – ikke bare for statens prestisje, men for det norske folk. (…) Forsvaret for de gamle bygninger er ført med en så sjelden lidenskap at det er et tillitsbrudd fra myndighetenes side om man nå river dem likevel.» Det er «som om departementet skulle være høyt hevet over både vanlig saksbehandling og norsk fredningslov».
Morgenavisen i Bergen konstaterer at «(h)vis vi jevner disse gamle bygninger med jorden, raserer vi noe mer enn bygningene. Det er åndsverdier vi ødelegger. Vi kutter over en sammenheng i kulturutviklingen, og vi avskjærer kommende generasjoner fra å se hvorledes veksten i vårt kulturliv har foregått.»
Lærer vi aldri?
Nå vil regjeringen enda en gang rive en statlig bygning i fredningsklasse, Y-blokka, i strid med råd fra fagekspertisen. I tillegg har internasjonale kulturvernorganisasjoner som ICOMOS og Europa Nostra protestert. Som i 1952 nekter regjeringen å vurdere alternativer, selv om de gode løsningene er åpenbare. Nok en gang vil framtidige generasjoner fratas en viktig del av historien, og staten får et elendig ettermæle.
Fortidsminneforeningen kjempet iherdig for Empirekvartalet. Jeg og mange med meg ville deltatt i kampen om vi levde da. Rivingen var tragisk, som så mange rivesaker i Oslo på 1900-tallet. Men dette kan ikke brukes mot Y-blokka og Viksjøs verk i dag – den står der nå, med sine unike kvaliteter og historie, med sin Picasso, og er et internasjonalt kulturminne.
Nå gjennomgår Statsbygg høringsuttalelsene til reguleringsforslaget, med protestene mot riving av Y-blokka, mot samlokalisering og uheldige virkninger for bymiljøet. Men de har lukket ørene for Y-blokka. Når Riksantikvarens forslag om å kappe armen over Ring 1 ikke blir vurdert, avslører regjeringen at dette ikke handler om fornuft eller sikkerhet; de vil rive Y-blokka.
Hvis vi mister Y-blokka, skyldes det ikke at riving er nødvendig. Det skyldes snarere en sta minister. Bevaring er det riktige hvis vi vil ta vare på uerstattelige kulturverdier og velge den mest miljøvennlige løsningen, og hvis vi til fulle vil markere motstand mot terroristens verk.
Kanonisert og neglisjert
Regjeringen vil ha en norsk kulturkanon. I Aftenpostens kåring 15. januar er Y-blokka på lista over de ti viktigste arkitekturverkene, slik den var med i Morgenbladets kanon over modernismens byggverk i 2007. Men verken fornuft, internasjonale protester eller kanonisering ser ut til å rikke en sta minister. Vi fristes til å omskrive konservator J.H. Lexow fra Dagbladet 6. desember 1952: «Hvis Staten river Y-blokka, er det utilgivelig. For den vet nå hva den gjør.»