Debatt

Ta en pause for barnas skyld

Oslo bør få fritak fra å bosette nye flyktninger.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For ikke å ytterligere hemme Oslo-beboere i en integreringsprosess og hindre «white flight» fra innvandringstette områder, bør Oslo få fritak fra å bosette nye flyktninger. Ellers vil forskjellene bare øke i en allerede segregert hovedstad.

I forrige uke slo Dagbladet alarm om de demografiske endringene i Oslo, basert på tall hentet ut fra SSB på oppdrag fra Frp. I Groruddalen og Søndre Nordstrand har andelen barn født med innvandrerbakgrunn økt fra omtrent 40 prosent til nærmere 80 prosent siden år 2000.

Frps Christian Tybring-Gjedde ber i samme sak om permanent stans i bosetting av flyktninger i Oslo, en midlertidig stans i 10 år på familiegjenforening med ektefeller fra ikke-vestlige land og høyere krav til forsørgerevne ved all familieinnvandring til Oslo. Å nekte noen å gifte seg med noen fra én del av verden er menneskerettighetsstridig, men det er ikke en menneskerettighet å bosette seg i Oslo. Det er heller ikke gunstig fra et integreringsperspektiv.

Aps byrådsleder, Raymond Johansen, er på sin side enig i at det er store utfordringer knyttet til integreringen i Oslo, og krever at regjeringen kutter kontantstøtten, og fremhever de rødgrønnes ulike integreringsfremmende tiltak i Oslo. Som utbygging av flere barnehageplasser. Byrådet går imidlertid ikke inn for å stoppe bosetting av flyktninger til Oslo.

I 2018 ble 300 flyktninger bosatt i Oslo, inkludert i Søndre Nordstrand og Groruddalen. I 2017, 2016 og 2015 ble 2661 flyktninger bosatt. I 2019 tar Oslo imot 250 flyktninger etter forespørsel fra IMDi, så Frp får tydeligvis ikke gjennomslag for sin bosettingsstopp. Byrådet i Oslo nekter også å følge regjeringens nye retningslinjer om å ikke bosette flyktninger i områder med mer enn 30 prosent innvandrere.

Når integreringsutfordringene er så store som de er i Oslo, bør Oslo få ta en lang pause fra å bosette. Både for de nye flyktningenes skyld og for de som allerede bor i bydeler med sprengt integreringskapasitet. I tillegg vil om lag 15 prosent av alle flyktningene ende opp i Oslo til slutt.

For en bydel med allerede markante sosiale utfordringer, vil en nyankommen flyktningfamilie møte et overbelastet apparat. Selv om det følger med midler med bosetting, er ikke det nok. Integrering trenger også tid og stabilitet. Det er noe de mest belastede bydelene i Oslo ikke har. Det er mye flytting og mye utskiftninger blant ansatte i førstelinjen.

Barnehager og skoleklasser som allerede har store språkutfordringer, må få mer ressurser, ikke flere vanskelige oppgaver. God integrering er fullt mulig, men det skjer ikke ved et trylleslag. Selv med optimal tilgang til ressurser og fornuftige politiske tiltak, tar det tid å lære et nytt språk, nye kulturelle koder og et nytt system. Den tiden må folk få, og derfor kan ikke områder med svært høy andel innvandrere og sosioøkonomiske utfordringer, forventes å integrere enda flere. Det går på bekostning av de som allerede bor her.

La meg ta bydel Søndre Nordstrand som et eksempel, hvor jeg selv bor med to barn. Her er 30 prosent av befolkningen under 19 år. Majoriteten av innbyggerne har innvandrerbakgrunn, og innvandrere står i sin helhet for bydelens befolkningsvekst de siste årene. Søndre Nordstrand, som Groruddalen, har de siste årene en netto utflytting av personer med majoritetsbakgrunn.

Hele Norges, ja store deler av verdens, mangfold gjenspeiles i bydelen – vi har omtrent 40.000 innbyggere med bakgrunn fra over 150 land. Det er en global landsby, i naturskjønne omgivelser sør i Oslo. Mangfoldet er en positiv dimensjon med livet her, men de sosiale utfordringene som følger med at en så stor del av befolkningen er på ulike stadier i en integreringsprosess, er også en tøff realitet. At så mange av bydelens innbyggere er barn og ungdommer, gjør at potensialet for vellykket integrering er stort, men det fordrer at barnehagene, skolene, helsestasjonen, familiekontoret og barnevernet får de ekstra ressursene det krever.

Det er nemlig også veldig sårbart om barn og unge ikke får dekket behovene de har, det vil prege mulighetene de har resten av livet. Jeg har spurt meg selv om det er forsvarlig overfor mine barn å bo her, hvis de kunne fått bedre muligheter andre steder i eller utenfor Oslo. Jeg har foreløpig valgt å bli boende, men med et økende problem med utenforskap, vold og kriminalitet, føles ikke fremtiden trygg. Barnevernet i Søndre Nordstrand sa til VG i fjor at situasjonen er veldig alvorlig, og tok selvkritikk på at de ikke hadde klart å gjøre nok. De peker på oppvekst-, levekårs- og foreldreproblematikk. Voldsutsatte barn som ikke har fått den oppfølgingen de trengte. Det er mye utskiftninger og enormt arbeidspress blant ansatte i førstelinjen i Søndre Nordstrand, som gjør det livsviktige samarbeidet mellom hjem, skole og andre offentlige instanser krevende.

Det må bli attraktivt å jobbe her, ikke bare noe man holder ut til man finner en annen jobb, et annet sted, med mindre stress og trykk. Inntil vi har sørget for at barn og unge som vokser opp i Søndre Nordstrand, sentrum øst og Groruddalen har de samme mulighetene til å lykkes som alle andre barn i Norge, må vi ta en pause med bosetting. Det bør politikerne klare å enes om, for barnas skyld.

Mer fra: Debatt