Scenen var smått absurd, men likevel passende for en dag med oppdateringskurs på det uendelige feltet utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det luftkondisjonerte auditoriet til Nato-basen på Jåttå i Stavanger var en kjølig kontrast til fønvinden som kom med 20 grader i oktober. På utsiden av døren voktet to unge soldater med maskinpistoler forsamlingen av studenter, offiserer, journalister og pensjonister med meningsfull fritid. Bare de mest vågale våget å bryte Nato-forbudet om å ta med kaffe inn i auditoriet.
Sahel blir av Utenriksdepartementet definert som Mali, Niger, Mauritania, Tsjad, Burkina Faso og deler av det nordøstlige Nigeria med «særtrekk som deles av Algerie, Marokko og Libya i og Kamerun i området rundt Tsjadsjøen». Med den norske bombingen av Lybia som et voldsomt unntak er Afrika tilsynelatende langt nede på den sikkerhetspolitiske agendaen, der Russland, cyberkrig og Nord-Korea utgjør de mest akutte bekymringene. Skal vi bekymre oss for Sahel også nå? Ja, fordi flyktningpolitikk og sikkerhetspolitikk ikke lenger er to sider av samme sak – det er samme sak.
Astrup: En virkelighet det er vanskelig å forholde seg til
Terrorangrepet mot daværende Statoils anlegg i In Amenas i Algerie i 2013 virket bevissthetsutvidende på den norske offentligheten. To år senere, i 2015, utfordret flyktningkrisen så kraftig at det politiske fargekartet i flere europeiske land har fått brune flekker. Når én million flyktninger kan skake Europa så voldsomt, hvordan vil vi håndtere en flyktningstrøm fra Sahel-landene som kan bli ti ganger så stor og gjerne enda større?
«En perfekt storm» er seniorforsker Morten Bøås’ (Norsk utenrikspolitisk institutt) beskrivelse av Sahel om 10–15 år – hvis prognoser om klimaendringer, befolkningsutvikling, migrasjon og rekruttering til jihadistiske militser slår til. Bøås’analyse – presentert på Den norske Atlanterhavkomites seminar på Joint Warfare Centre (JWC) – knytter også sammen de kjente motsetningene militær styrke og bistand. Fram til nå har Europas sørlige grense gått i Middelhavet, nå kan grensen settes ved Sahel og de store flyktningproduserende områdene. 50 prosent av Malis befolkning er under 15 år, og med klimaendringer og temperaturøkninger blir det smått med alternativer til migrasjon eller å ta til våpen.
Selv om Sahel i likhet med resten av Afrika bare følges av få, men iherdige journalister og forskere, er regionens problemer en del av norsk politikk. I september lanserte UD sin «Strategi for innsats i Sahel-regionen», mens Forsvaret har 70 kvinner og menn engasjert i Mali som en del av FN-styrken Minusma. Norge har også bidratt med et Hercules-transportfly i en rotasjonsavtale med Portugal, Danmark, Belgia og Sverige, i tillegg til at norske ingeniørsoldater har bygget leiren Camp Bifrost.
Norge er til stede med soldater, fly, materiell, bistand og ny ambassade i Bamako i Mali, samtidig som det drives en europeisk oppdemmingspolitikk for å hindre en ny og massiv flyktningstrøm nordover. Opprettelsen av flyktningleirer, avtaler for å hindre flyktninger i å ta seg fram til Middelhavet er deler av det Morten Bøås kaller «kald krigs klientpolitikk» – et forgjeves forsøk på å kjøpe seg ut av problemene. Nord for Sahel er Libya skutt i stykker, og i nordvest ligger et Algerie spesielt Frankrike frykter vil kollapse.
Det er mulig å avhjelpe Sahel-problemene uten å bruke mer penger, mener Bøås. Mer bistand til dysfunksjonelle stater som i mangel av et statsapparat ikke har kapasitet til å absorbere hjelpen, har lite for seg. I stedet må militære styrker slutte med å jakte på islamistiske terrorister i ørkenen, spørsmål om statsborgerskap må avklares, soldatene må ut av garnisonene og heller komme seg ut og beskytte de sivile – som også må få hjelp til å bore dypere brønner og lage effektive vanningssystemer slik at jorda fremdeles kan dyrkes, anbefaler NUPI-forskeren.
Maren Sæbø: Vanskelig å se ende på kontinentets flyktningkrise
FNs siste klimarapport med råd om å kutte klimagassutslippene innen 2030 for å nå 1,5-gradersmålet, flettes sammen med den dystopiske tilstanden Sahel-landene befinner seg i. Sahel er – dessverre – det perfekte bildet på klodens tilstand i 2018. Klimaendringene har lagt seg oppå Sahels mange andre problemer, og illustrerer på grimt vis hvordan den menneskeskapte klimakrisen skaper en ny flyktningkrise som igjen skaper en sikkerhetspolitisk krise – som på sin side utsetter europeiske demokratier for høyrepopulistisk og høyreekstremt press. Sahel-krisen kan la seg løse politisk, men sannsynligheten for at politikere eller opinion reagerer i tide er lav.