Terroren i Paris har som ventet utløst mye synsing og spekulasjoner. Norsk presse, fjernsyn og radio er ingen unntagelse. På facebook og andre nettsider opptrer folk som ikke har andre kilder enn det som spys ut i sosiale medier. Det er åpenbart mange som har evigheter av tid til å søke i denne enorme stoffmengden. Men tykke og viktige bøker som de to memoarene til den tidligere CIA-sjef og forsvarsminister Robert Gates (til sammen over 1200 sider) er det få som tar fatt på.
Det er heller ikke mange som leser «pappa» George Bush` siste bok der han skriver meget kritisk om tidligere visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld, som ble oppvartet av en norsk statsråd i bunad. Den slags memoarlitteratur, som er mye åpnere i USA enn i Europa, gir selvsagt ikke svar på alle de aktuelle spørsmål, men de viser hvordan etterretningsfolkene, de militære og politikerne tenker og handler. Og det er slike prosesser vi må sette oss inn i skal vi forstå hvordan de vestlige stater forholder seg til terrortruslene fra Al Qaida og IS.
Det er et godt utgangspunkt å innrømme at det meste vi får på mediene av terrorhandlinger som i Paris og Ankara, bare gir oss glimt av en meget komplisert og innviklet virkelighet. Noen er profesjonelle eksperter, men de virkelige eksperter er de som sier minst. De etater som samfunnet har opprettet for å følge med på disse vanskelige felt, gjør klokt i å ikke gi etter for medienes og publikums behov for daglige uttalelser, som f.eks. PST`s analysesjef som ikke ville gå lenger enn han hadde dekning for. Det er kanskje overraskende at en gammel mediemann mener dette.
Vi vet at det er alvorlige utfordringer fra islamittiske terrorgrupper, men vi vet også at det er like alvorlige trusler fra den ekstreme høyreside. Det var en høyreekstremist som stod bak terroren på skolen i Trollhättan, og den største terrorhandling i Norge i fredstid ble begått av en høyreekstremist. Men det var islamister som stod bak terrorhandlingene mot jøder i København, og det er de som gjør deler av Malmø utrygt. De to ganger jeg og min familie var utsatt for alvorlige trusler, kom de fra høyreekstremister. Vi fikk i begge tilfeller den beskyttelse vi trengte fra POT. Mer er det ikke å si om det. Jeg ser ingen grunn til at jeg skal varsle PST hver gang en mer eller mindre forvirret type truer meg på nettet eller på telefon. Slikt bør ikke få bestemme ens profesjonelle og daglige liv. Da har terroristene allerede vunnet en seier.
Det er litt merkelig å tenke på at det tross alt var enklere under den kalde krigen da vi bedrev «kremlologi» for å forstå det som skjedde i Østblokken og særlig i Kreml. Vi studerte nøye alle offisielle fotos for å se hvem som stod hvor og hvilke personer som var retusjert bort. Noen ganger traff vi, slik som Aftenpostens Stein Savik gjorde ved et par anledninger. Men svært ofte tok vi feil selv om «kremlologien» hadde den nyttige sideeffekt at den av og til avslørte hva politibyrået, KGB og den militære etterretningstjenesten GRU egentlig var opptatt av. Det var på den måten vi oppdaget at sovjetledelsen hadde vært sterkt i tvil foran invasjonen i Afghanistan, og det var også slik vi registrerte at kybernetikken var på vei inn i det sovjetiske systemet. KGB hadde faktisk avdelinger som drev seriøs samfunnsforskning, spesielt oppmuntret av Jurij Andropov som var mannen som «oppdaget» Gorbatsjov.
Edward Lucas som er Senior Vice President ved Center for European Policy Analysis og redaktør i The Economist, skriver halvt i spøk at vi bør gjenninnføre kremlologien. I vestlige kommentarer har man avvekslende kalt Putin «bad», «sad» og «mad». Er han en skummel og effektiv tyrann som utnytter Vestens svakheter, foretar han en risikabel balansegang på toppen av en utsatt maktpyramide eller er han rett og slett forvirret? Lucas mener at Putin ikke bare er en kalkulerende pragmatiker som enkelte tror. Men selv med en KGB-bakgrunn som utvilsomt har preget ham, er han heller ikke bare en hensynsløs hersker som ser verden med paranoide øyne.
Jeg er langt på vei enig med Edward Lucas i at Putin vil ha full kontroll av redsel for å bli styrtet og at han frykter vestlig innblanding og forsøker å motvirke dette med både offensive og defensive midler. Han utnytter den vestkritiske holdning i store deler av det russiske samfunn og sprer konspirasjonsteorier.
Men vi er avhengig av en viss grad av samarbeid med Putin når vi stilles overfor utfordringen fra IS, som mange mener er enda alvorligere enn Al Qaida. Her hjelper det ikke med en tillempet kremlologi. Vestmaktene tok feil både i Afghanistan og Irak og betalte regningen for det. Vil de nå skaffe seg gode nok etterretninger? Vil de samarbeide med Russland om en felles front mot IS? Det vet vi ennå ikke. Vi vet heller ikke om Frankrike, Tyskland og Storbritannia vil behandle IS-terroren som et nasjonalt og europeisk fenomen med utgangspunkt i de muslimske gettoer, eller om de mener roten til ondet ligger i Midt-Østen og at det er der det avgjørende slaget komme til å stå.