Debatt

Sylvis sølvpenger

Den norske kirke må være overlykkelig over regjeringsforliket.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da Sylvi Listhaug ga ut bok høsten 2018, var hennes sterke utfall mot Den norske kirke det som skapte mye debatt. Hun hevdet at folkekirkens ledere er blitt en gjeng med venstresosialister. Listhaug har ikke vært alene om å hevde det. For 12 år siden brukte Jan Arild Snoen i Minerva begrepet «SVere med sakrament».

Sylvi Listhaug var en av forhandlerne på Granavolden Gjæstgiveri. Når hun på forhånd hadde uttrykt seg så negativt om utviklingen i Den norske kirke, kunne kanskje kirken frykte hva som kom ut av forhandlingene. Denne engstelsen var ubegrunnet. KrF fikk solid gjennomslag for sin kirkepolitikk og har satt seg i førersetet de neste to årene.

Det har vakt oppsikt at tre av fire i ledelsen i Kjell Ingolf Ropstads departement tilhører samme menighet. Oslo misjonskirke er endatil en frimenighet. Når KrF kommer inn i regjering, er det forutsigbart at pressen leter etter politikernes menighetstilknytning. Da Dagfinn Høybråten var statsråd i Bondevik-regjeringen, ble det oppstuss fordi han var medlem av Nesodden misjonskirke. Kirkesamfunnet het da Misjonsforbundet, og i vedtektene var det noen restriktive formuleringer om homofili. Dette fikk Dagbladet til å reagere.

Nå er SV kritisk til at så mange av tros- og livssynsdepartementets politiske ledere hører til i samme menighet. Denne kritikken hadde neppe kommet om de var medlemmer av en folkekirkemenighet. Det hviler fortsatt en eim av mistenkelighet over ordet «frimenighet», men det var enda verre før. De som stilte seg utenfor statskirkefolden, ble kalt for dissentere. En sterkt stigmatiserende ordbruk som ikke hører hjemme i et samfunn som vil fremme religionsfrihet.

Fortsatt finner man holdninger om at frimenigheter ikke er like bra som menigheter i Den norske kirke. Dette slår tydelig ut i storsamfunnets bevilgninger. Sammenlignet med øvrige trossamfunn, står Den norske kirke i en svært privilegert stilling. Statens politikk overfor folkekirken må betegnes som svært rundhåndet.

Dette vil fortsette så lenge KrF sitter i regjeringsposisjon. Selv om Kjell Ingolf Ropstad er aktiv i et annet kirkesamfunn, kommer han aldri til å utfordre den særstillingen Den norske kirke fikk etter bruddet med staten i 2012.

Sylvis tro: Et kors og en kirke

Det er ikke medlemmer av frimenigheter folkekirken har grunn til å frykte. Derimot bør ledelsen i Den norske kirke være svært engstelig for hva som skjer om KrF havner under sperregrensen ved stortingsvalget i 2021.

Mange har harselert med at KrF lar seg kjøpe av kirkepenger når budsjetter og rammer skal gjøres opp. Denne kritikken kan man også høre i kirkelige miljøer. Når en enkeltsak fører til at de øvrige regjeringspartiene får gjennomslag for en politikk som KrF burde distansere seg fra, er det en berettiget kritikk.

I de samme miljøene ville pipen fått en annen lyd om de virkelig måtte smake på virkningene på egen kropp. Da flere biskoper for noen år siden utfordret den høye oljeaktiviteten i Norge, var det én som stilte et glupt spørsmål til de samme biskopene: «Er dere villige til å gå ned i lønn for at vi skal ha en lavere utvinningstakt?»

Kirkepolitikk er en vesentlig sak for KrF. De er såre fornøyd med at Sylvi og Siv, Erna og Trine stilte opp med penger til en hjertesak.

Men hva skjer om det på Stortinget ikke lenger finnes et parti som målbærer hjertesaken? Den dype splittelsen i KrF øker sannsynligheten for at dette inntreffer i 2021. Den norske kirke kan bli den store taperen om det blir utfallet. Redselen kan bli så sterk at selv røde prelater ser seg nødt til å stemme på et KrF som har innledet samarbeid med Sylvi Listhaug.

Mer fra: Debatt