I boken «Der andre tier» er ikke Sylvi Listhaug mye nådig mot lederne i Den norske kirke. I hennes øyne er biskopene en gjeng venstreorienterte politiske prelater som fører kirken på ville veier. Kirkelederne er absolutt ikke årsaken til at Frps nestleder fortsatt står som medlem i folkekirken.
Kirkebygget på Sjøholt i hennes hjemkommune Ørskog på Sunnmøre er det som gir feste for fortsatt medlemskap. I boken beskriver hun hvor fint det er å få øye på kirkespiret når hun nærmer seg hjembygda. En sentral del av boken er også fortellingen om hva korset hun fikk av farmoren betyr for henne. De som har mistenkeliggjort hennes bruk av korset i politisk øyemed, får sitt pass påskrevet. Hun betegner det som ondskapsfullt.
Når troen så sterkt knyttes opp til fysiske størrelser, kan det bli en stedbunden tro. Det er det mange nordmenn som kjenner seg igjen i. Det blir ikke bare Den norske kirke, men også den lokale kirke. Det er her det norske verdifundamentet ligger. Det skal ikke ødelegges av at for eksempel innvandrere overtar. Det er en kirke med nasjonale verdier. Sylvi Listhaug henter mange velgere til Frp med dette budskapet.
Folkekirkeretorikken hennes ligner mye på det man finner i Senterpartiet, og vi har sett mye av det samme i Arbeiderpartiet, særlig på landsbygda. Det er det norske som fremheves. I dette perspektivet er det lite plass for kirken som en grenseoverskridende, internasjonal institusjon.
Verken Listhaug, Trygve Slagsvold Vedum eller Jonas Gahr Støre var til stede da en 92 år gammel tyske teologiprofessor snakket på Litteraturhuset tidligere i høst. Det var mange som burde hørt Jürgen Moltmanns budskap om hvor farlig det er når kirken gjøres til et nasjonalt, politisk instrument, slik det skjedde i mellomkrigstiden i Tyskland. Det er noe av det samme man ser i dagens Russland.
Moltmann ble som purung tenåring, sendt ut som tysk soldat. Han ble tatt til fange av britene, og i fangeleiren kom han i kontakt med KFUM. Moltmann, som kom fra en sekulær familie, gikk gjennom et studieopplegg, og han ble han en overbevist troende. Etter krigen gikk han i gang med teologistudier. Budskapet fra den aldrende mannen var uhyre relevant også i en norsk kontekst i 2018: «Med mine opplevelser fra tidlig ungdom, er det ikke rart at jeg har utviklet en spesiell følsomhet for alt som har med nasjonalisme å gjøre. Jeg har kjent virkningene på kroppen».
Så tok han et oppgjør med en kirke som blir nasjonalistisk orientert og som skal verne landet mot uønsket påvirkning: «Humaniteten må ha forkjørsrett. Vi må velge det rette. Det i humaniteten vår dypeste identitet skal ligge, og den står over våre nasjonale følelser».
Han påpekte at det er stor forskjell på en kirke som har navnet «Den tyske, evangeliske kirke» og «Den evangeliske kirke i Tyskland». Kanskje bør «Den norske kirke» endre navn til «Den lutherske kirke i Norge?», var utfordringen fra Moltmann.
Hadde lederne i Den norske kirke tatt et slikt initiativ, ville nok Sylvi Listhaug fått enda større problemer med å forholde seg til de som bestemmer i folkekirken. Det kunne ha blitt en debatt som både kirken og politikere ville hatt godt av.