Debatt

Sykkeltyven

Hvordan jeg tapte og gjenfant troen på menneskene rundt meg. Vel, noen rundt meg, i det minste.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På 25 år er Kinas sykkelbruk nær halvert.

I L.A., California, hadde de for hundre år siden verdens beste kollektivtransport. Etter at bilindustrien fikk påvirke byplanlegginga ble trikkeskinner revet opp og trolleybusser kastet på havet. I dag er 70 prosent av landområdet i og rundt byen opptatt av veier og parkeringsplasser. Løsninga på L. A.s beryktede køer har vært å bygge flere og bredere veier. For hver utvidelse har filene blitt fylt opp. Det samme skjer i Toronto og i Sao Paolo. Men noen steder tvinger økt sykkelbruk seg fram, for byene kveles uten miljøvennlig transport.

Dette tenker jeg stort sett ikke på hver morgen der jeg tråkker over bybrua. Men jeg har tenkt på følgende de dagene formen, været eller noe annet tvinger meg over på buss, og ventetida kan bli irriterende:

– I dén bilen er det kun ett menneske, i dén bilen er det kun ett menneske, i dén bilen er det kun ett menneske, i dén, i dén også, og … nei der var det to, gitt. Og repetér, tellingene mine pleier å vise at rundt fem av seks personbiler har kun én bilist, med matpakke, ombord.

– Håper vi får sitteplass i dag.

– Har summinga fra motorveibrua alltid vært så sterk her?

Tankene om all verdens daglige forflytninger og hvordan de har endret seg de siste tiårene i og gjennom byer i Kina og i USA stammer fra en dokumentar jeg så på NRK. Den heter «Sykkelkrigen». Men hvorfor skal jeg tenke på disse byene? Årets tall om Drammen og Buskerud er nedslående nok: Drammen har flest biler i landet. Per 1.000 drammensere er det registrert 621 biler. Det er mye, og mer enn de bilelskende amerikanerne.

Den strømdrevne trolleybussen ble lagt ned her i 1967. Altså rundt 30 år etter at den store omlegginga til bilbasert flyt i L.A startet., men kanskje den sammenhengen er noe å tenke på, dét også?

Den siste uka har jeg hatt min egen sykkelkrig å slåss. Det starta med tunga ut av munnen, gjennom regn som om dagen var opphav til en Jonas Fjeld-låt. Litt for seint ute for å rekke en feiring i barnehagen. Sykkelen måtte jeg sette i sentrum, ved sykehuset, like ved akutten vi alle må bruke om det røyner på. Alle typer folk passerer den stanga jeg låste sykkelen fast i.

På grunn av bunad, barneskjorte, is, is, is, påfølgende dagers intense jobbmengder og det vi bare kan kalle selve livet, kom jeg meg ikke tilbake til åstedet før flere dager etterpå. Åsted, indeed: I økende mai-hete travet jeg noen dager seinere opp og ned skråninga og forbannet at man skulle være plaget med sviktende hukommelse og parkeringsplass-syndrom allerede som 40-åring, før det demret:

– Sykkelen min, mitt daglige transportmiddel som får meg hjemmefra til Bragernes torg på 11 minutter, som er oss såpass kjær at sønnen min har gitt den et eget navn, er stjålet!

Krise. Så innimellom livet selv, parkbesøk, arbeidstimer, aaaltfor laaange buuussturer og våraktiviteter gjorde jeg følgende: Snakka med forbipasserende med arbeidsplass ved sykehuset. Anmeldte tyveriet. Postet etterlysninger på Facebook. Ringte parkeringsselskapet, meldte venner som bor i området og begynte å ta telefonen selv når jeg ikke kjenner igjen nummeret.

Egentlig hadde jeg ikke noe håp om å få den igjen. Jeg mener, sykkelen har stått like over drammensernes største utendørs ansamling av folk, der 17. mai-toget ender. Man må også regne med et visst rusmiddelinntak og dårlig dømmekraft her og der. Innimellom tenkte jeg på det jeg lærte om det ville vesten av å lese Lucky Luke da jeg var liten: Hestetjuver ble visstnok hengt.

Så, på en av mais siste fridager, ringte det:

– Hei, er du eier av en svart DBS damesykkel? Ja, jeg er altså ute og leter etter min egen sykkel som er stjålet, men du, du er jo smart nok til å skrive ditt eget nummer på den!

Jeg ble. Så. Glad. Ikke minst over at jeg hadde skriblet mobilnummeret mitt på barnesetet bakpå. I et ivrig øyeblikk påvirket av barnehageansatte som predikerer: merk alt. Alltid.

Et par kvartaler unna hadde den snille damen funnet sykkelen slengt. Vi feiret med is da vi kom ned på Strømsø-flata og fant sykkelen min, i ganske god hold: det eneste sykkeltyven hadde tatt, var et gummihåndtak. I bytte lå det igjen ei pakke rizla der hele papplokket var revet vekk. Jeg har sett nok filmer som «Himmel og helvete» til å skjønne at tyven ikke bare var litt for glad i å sykle hjem fra fest, men også å rulle jointer. Jeg måtte le, for en klisjé.

Jeg skal prøve å oppsummere:

De fleste mennesker vil hjelpe. Kan du hjelpe, så hjelp. Du er limet i byen.

Ikke stjel sykler. Syklister er levende katalysatorer og gir oss alle bedre plass. Vi trengs mer enn noen gang.

Ikke stjel sykler med barnesete bakpå. Noen mennesker er så dumme at handlingen deres blir ond. Vi kan ikke henge sykkeltjuver, men kanskje sende dem på praksis i travle barnefamilier? «Kriminalomsorg i frihet presenterer: Tidsklemma. Hvordan avhjelpe og hvilken rolle DU spiller».

Og, dette er kanskje mitt beste tips: merk alt. Alltid.

Mer fra: Debatt