Statsminister Erna Solberg fra Høyre, finansminister Siv Jensen fra Frp og kulturminister Trine Skei Grande fra Venstre holdt hvert sitt åpningsinnlegg. For dette er viktig. Ulikhet er ikke bra. Det sa de, alle tre. Det er verdt å merke seg at de i det stille benyttet anledningen til å lansere et nytt ordpar.
Siv Jensen sa det slik: «Det er viktig at vi ikke reduserer debatten om ulikhet til et spørsmål om omfordeling gjennom skatter og overføringer. På sikt er utdanning, arbeid og sosial og demokratisk deltakelse grunnleggende både for likhet og levestandard».
Legg merke til uttrykket «sosial og demokratisk». Erna Solberg sa nøyaktig det samme, og som vi vet fra Høyres landsmøte, tar partiet sikte på å overta Arbeiderpartiets plass som det store styringspartiet i Norge. Jonas Gahr Støre bør vurdere å skaffe seg en hengelås til garderoben, for Erna er ute etter klærne hans.
Det andre interessante med uttalelsen er at det regjeringen kaller «sosial og demokratisk» politikk, til forskjell fra sosialdemokratisk politikk, ønsker å se mest mulig bort fra økonomiske realiteter og økonomiske virkemidler i arbeidet mot ulikhet og fattigdom. Det passer jo bra å bare bestemme seg for at skatt ikke er så viktig, hvis man er opptatt av å fjerne skattene til de aller rikeste.
Men regjeringen fikk lite støtte i dette fra forskerhold. Da konferansier Kristin Clemet spurte professor Branko Milanovic om han hadde sagt i sitt foredrag at ulikhet i utdanning og formue var viktigere enn skatt og overføringer, bekreftet han at forskjeller i arbeidsinntekt ikke betyr så mye for ulikheten som forskjeller i formue.
Så kan jo regjeringen selv tenke gjennom om det er en god idé å fjerne skattene på formue og arv hvis de virkelig ønsker mindre forskjeller.
I motsetning til hva finansminister Siv Jensen har hevdet flere ganger fra Stortingets talerstol, øker forskjellene i Norge. «De øker ikke mye, og de øker fra et veldig lavt nivå. Men de øker», sa økonomiprofessor Kalle Moene. Han brukte interessant nok Sverige som et slags skrekkeksempel på hva som kan gå galt. Og til en forandring dreide det seg ikke om bilbranner, no go-zones og snikislamisering på speed, men om det helt grunnleggende, det Bill Clinton har beskrevet slik: «It’s the economy, stupid».
I Sverige har forskjellene økt langt mer enn i Norge. Også der drar den rikeste prosenten fra, som den gjør over alt. Men i motsetning til for eksempel USA, kan ikke det alene forklare hvorfor forskjellene blir større. Vi må til bunnen for finne svaret: De økte, svenske forskjellene skyldes forverrede levekår for de fattigste. Grunnen er ikke masseinnvandring og kulturkamp, ifølge Moene. Han pekte i stedet på nedgangstiden på 90-tallet og de voldsomme innstrammingene som kom i kjølvannet. I møte med en økonomisk krise valgte svenske politikere å stramme kraftig inn på velferdsstatens ytelser.
«Sverige har hatt en dramatisk reduksjon i sjenerøsiteten i velferdsstaten. Dekningsgraden for ordningene er på full fart ned. Tildelingsgrunnlaget er skjerpet», sa Moene, og beskrev det som en «overreaksjon».
Han pekte på en stor politisk utfordring som både regjeringens «demokratiske og sosiale» politikere og sosialdemokratiske politikere bør ta på det største alvor: «Kostnadssiden på statsbudsjettet er veldig synlig. Men gevinstsiden på velferdsstaten er veldig lite synlig. Den reparerer problemer. Når problemene ikke er der, ser vi dem ikke».
Sagt på en annen måte: Velferdspolitikk er som husarbeid. Den synes best når den ikke blir gjort.
Å bygge ned velferdsstaten skaper ulikhet. Men det svekker også oppslutningen om fellesskapet. En stram, utilgjengelig og lite sjenerøs velferdsstat framstår som kontroversiell, påpekte Moene. Den dagen vi har det, er vi på vei inn i et helt annet samfunn.