Lørdag ble en dårlig dag for Ap-ledelsen og LO-ledelsen. Oljekompromisset fra 2017 om Lofoten, Vesterålen og Senja falt som en stein på landsmøtet. Ap sier nå et klart og tydelig nei til konsekvensutredning av dette området. Partiets klimaprofil ser dermed bedre ut. Det motsatte resultatet ville ha befestet inntrykket av Ap som et oljeparti som ikke har evnet å ta inn over seg at vi lever i en ny tid der grønn omstilling er det aller viktigste i næringspolitikken.
Det lå i kortene at oljekompromisset om å konsekvensutrede deler av området måtte falle. Allerede før landsmøtet åpnet torsdag var det etablert et solid flertall for å si nei til konsekvensutredning. Nord-Norge var imot å beholde oljekompromisset. Landsdelen fikk støtte for dette standpunktet fra fylkeslag flere steder i landet. Det eneste som kunne redde kompromisset fra landsmøtet for to år siden, et kompromiss som partileder Jonas Gahr Støre var arkitekten for, var argumentet om at det er galt å endre et partiprogram midt i valgperioden. Partilederen argumenterte dessuten med at konsekvensutredning ikke var aktuell politikk siden Solberg-regjeringen hadde forplikt seg til å la Lofoten, Vesterålen og Senja være i fred for oljegraverne i denne stortingsperioden.
Det var et svakt og formelt forsvar for kompromisset. Et landsmøte i Ap kan forandre politikk når det er ønskelig. Ap kan ikke skyve en høyre-regjering foran seg i forsvar for eget standpunkt.
Det hjalp heller ikke at partileder Jonas Gahr Støre gikk på talerstolen fredag og forsvarte kompromisset. Hans ord gjorde ikke inntrykk på forsamlingen. LO-leder Hans Christian Gabrielsen og leder Jørn Eggum i Fellesforbundet gikk også hardt ut i forsvar for kompromisset. Også de talte for døve ørere. LO-toppene viste med dette at grønn politikk ikke er deres viktigste sak.
Det er overraskende, og for mange i Ap skuffende, at partileder Støre satset sin autoritet på en politisk død hest. Støre måtte jo kjenne til stemningen i partiet, nemlig at det var AUF som visste best, og ikke LO-toppene og hans nærmeste i partiledelsen. Partilederen burde ha stilt seg i spissen for å avvikle sitt eget oljekompromiss i stedet for å bli nedstemt av landsmøtet.
Forklaringen på at Støre tok sjansen på å lide et forsmedelig nederlag i denne saken, kan være at han ikke ville legge seg ut med LO-toppene. Han trenger LO i valgkampen. LO og Ap har alltid stått hverandre nær politisk. Men parti og fagbevegelsen er to uavhengige organisasjoner. Det har hendt før at de har vært uenige i sentrale spørsmål. For eksempel var de ikke på linje foran EU-avstemningen i 1994. Mens Aps landsmøte sa ja til EU-medlemskap, sa LO-kongressen nei. Det er partilederens plikt å ta partiets standpunkt når uenighet oppstår.