Debatt

Sverigedrømmen

Han kom ut av motlyset og forsvant i tåka.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1146 tyskere eier hytte i det svenske fylket Värmland. Vi traff en av dem.

Det var to av oss på tur dypt inne i de svenske skogene. Det er lurt å bruke Sverige nå, tenkte vi sikkert et sted der nede i underbevisstheten, før høyrekreftene tar over og stenger grensene og avkrever DNA-bevis på arisk bakgrunn.

Etter en dag i kano fant vi oss en leirplass, der Folkhemmet hadde lagt ut ved og bygd en gapahuk. Bålet ble tent, fiskestengene funnet fram og marken tredd på. Ute på sjøen padlet det en og annen kanokollega forbi. Ingen peilet mot oss.

Men plutselig kom det en skikkelse sakte glidende mot oss i det stille kveldsvannet. I kajakken satt en mann i olabukse og en tilårskommen jakke helt urørt av Gore-Tex. Norske? Lofoten, husvogn, fanget vi opp. Hans svensk var ikke god, og vår tysk ikke-eksisterende. Han hadde en høne å plukke med den norske Riksbanken. Akkurat.

Tyskeren var et par og sytti, han hadde holdt til her i skogen de siste 10–15 årene. Helt siden han hadde gått til sin sjef og sagt at han ikke ville mer som 60-åring. Han hadde vært ingeniør i industrien. I Köln. Til sjefen hadde han sagt at han funnet sin drøm. Ingenting kunne stoppe ham. Drømmen var en liten øy i en nabosjø til den vi var ved. En kilometer lang og en halv kilometer bred. Uti der levde han drømmen.

Riksbanken, ja. Norges Bank, mumlet vi. Han hadde 80 norske 200-lapper han ikke fikk gjort noe med. Vi nikket forståelsesfullt, men vilt forvirra over hvordan noen kunne ha 80 norske, utgåtte 200-lapper. Men i Tyskland, i hans püttlille dorf, der kunne man fortsatt betale med tyske mark, bedyret han. Dumme Norge, lo vi. Da brast det ut av meg, klokkeklart, et slags undertrykt primalskrik: «Es tut mir leid». En frase sist ytret av meg på Nesoddens Tangenåsen ungdomsskole sent 80-tall. Det gjør meg vondt. Hvor kom det fra? Gapskratt.

– Du sind ... bist hier ... Glem det, er du her aleine? ropte vi over til ham, der han satt og balanserte i kajakken noen meter fra land.

Ja da, han var her aleine. Han hadde vært på den isolerte hytta siden begynnelsen av juni og skulle tilbake til Tyskland i oktober. Aleine. 24 timer i døgnet. Siden juni. Bare avbrutt av turer til Årjäng. Ikke rart han ville prate om den norske Riksbanken.

– Fem kvinner, sa han plutselig.

Vi tolket det som om at han hadde hatt fem kvinner med seg inn i drømmen. Men at de åpenbart ikke delte hans drøm, hans dragning mot stillhet, gran og knott.

– Dere vet, kvinner de vil ha «ål inklusif».

Vi nikket. Lett gjenkjennende i karikaturen av Kvinnen.

– De vil ikke naturtoalett, sukket han.

Vi nikket. Å drite i lyngen krever sin mann. Spesielt daglig, over lang tid. Og langt borte fra alt man kjenner og alle man kjenner.

– De vil ha buffé.

Vi nikket.

Og kastet markklysa så langt vi kunne.

Han padlet videre.

Fem kvinner. Blottet for selvinnsikt skyldte han på dem. Og levde drømmen. Lykkelig.

Mer fra: Debatt