Vis bildetekst
Foto: NTB SCANPIX

Sverige bør ikke se til Norge

Sverige risikerer å bli smittet av «norske tilstander»: En puritansk forakt for meningsforskjeller.

Nordmenn tåler ikke kritikk. I det minste ikke hvis kritikken kommer fra svensker.

Nok en gang har vi fått dette bevist, nå gjennom en hissig ordveksling mellom norske og svenske mediefolk. Bakgrunnen er det årlige Segerstedtseminaret, i år avholdt 5.–6. oktober utenfor Gøteborg, et arrangement oppkalt etter den svenske redaktøren og antinazisten Torgny Segerstedt (1876–1945).

Årets tema var «Det skjøre demokratiet». Møtet gikk heller dårlig: Det endte i krangel mellom nordmennene og svenskene. Ikke så rart. Svenskenes første forelesning ble holdt av den svenske forfatteren Minna Dennert, som i 2016 startet #Jegerher-kampanjen for å bekjempe netthat. Som en kontrast var Norges representant Janne Haaland Matlary. Hun holdt for sikkerhets skyld to forelesninger, siden Dagbladet liberale John Olav Egeland ble forhindret. I tillegg talte Aftenpostens medierevisjonist Anki Gerhardsen.

På sine hjemmesider skriver Segerstedt-stiftelsen at «de to dagene ble preget av tidvis ganske heftige debatter» mellom nordmenn og svensker. Årsaken var spesielt forholdet til minoriteter og ytre høyre.

Skillet viste seg også i mediedebatten etterpå. I Aftenposten oppfordret Gerhardsen norsk presse til å tale med én stemme: «Kjære norske redaktører: La oss aldri bli som Sverige!»

Bakgrunnen for Gerhardsens oppfordring var at Gøteborgpostens kulturredaktør, Björn Werner, hadde omtalt «15 norske hoder» som i Sverige syntes rystet over at samer og transaktivister kjemper for sine rettigheter. Werner skrev at det var som om de norske deltagerne befant seg langt inne i en «blåbrun konsensus der samarbeid med populistiske partier er blitt til normalitet og tilsvar fra kritiserte minoriteter et forkastelig forstyrrelsesmoment i den offentlige samtalen».

Mindreverdighetskomplekset er blitt så innkodet i den norske væremåten at selv våre beste mediefolk og akademikere reagerer emosjonelt hvis svensker sier noe kritisk.

Begrepet «svenske tilstander» er de to siste årene da også blitt Norges mest brukte skjellsord. Hittil i 2018 er «svenske tilstander» brukt over 1100 ganger i norske medier, og av politiet, for å beskrive et land som er voldelig, uten ytringsfrihet og fullt av «no-go-zoner».

Nordmenn er da også særdeles konsensussøkende. Forskning, utført i 33 land og publisert i Science, viser at Norge er på Europatoppen i krav til sosiale normer. Globalt havner Norge i den øverste kategorien for konformitet, sammen med Pakistan og Malaysia. I den motsatte enden finner vi Nederland og Brasil – der innbyggerne lettest aksepterer ulike måter å leve på.

I puritanske Norge er den sosiale straffen hard dersom man bryter konformitetskravene: Enten utdefineres man, forfølges av eks-militære og må flytte til Sverige, som selfangstinspektør Odd F. Lindberg på 1990-tallet. Eller så utsettes man for hatkampanjer og drapstrusler, som poeten Sumaya Jirde Ali (20) i 2018. Sosiolog Halvor Fosli ble folkehelt på det milliardærstøttede nettstedet Resett da han kalte Ali en «gjest». Altså en som ikke har rett til å kritisere «vertslandet», der Fremskrittspartiets (Frp) nestleder Sylvi Listhaug beskrives som den «fremste representant» for «de innfødte».

Norsk ytringsfrihet brukes nemlig mest for å utdefinere minoriteter – ikke for at minoriteter og nye stemmer skal få svare.

I Norge handler alt om å holde seg innenfor den norske «meningskorridoren». Derfor vedtok Stortinget i 2018 å støtte Frps forslag om å gjøre eks-Frp-er Asle Toje til ett av fem medlemmer i Nobelkomiteen. Like før utnevnelsen tok Toje dissens i en rapport for å uttrykke sterk bekymring for at «etniske (les: hvite) nordmenn vil komme i mindretall». Slik er ikke problematisk hvis man skal dele ut Fredsprisen.

Derfor ber rektoren ved Norges største universitet om man ikke lenger bruker det internasjonale fagbegrepet «avkolonisering». Ordet kan virke støtende. Det samme mener Hanne Skartveit i Norges største avis, VG: «Hvorfor velge ord som vi aldri har brukt hos oss, men som setter i gang en rekke assosiasjoner hos folk som gjør at de går i skyttergravene, umiddelbart?»

Slik bannlyses i praksis debatter om «no-platforming», kulturell appropriasjon og avkolonisering. Ordene forstås nemlig som «amerikanske», altså nesten like ille som om de var svenske. Ifølge Skartveit, som mener Jimmi Åkesson er den svenske politikeren som snakker mest «sant», er det ikke lenger nødvendig å diskutere kolonitid og transatlantisk slavehandel i Norge. Årsak: «Ikke-vestlige» skal også ha «kolonisert» andre kontinenter – en nyoppfunnet forståelse av kolonialisering. Fra før har vi en utbredt norsk oppfatning er at Sverige og Danmark har «kolonisert» Norge.

Norsk konsensus kan forklare hvorfor det trengs en forfatter bosatt i Sverige, Marte Michelet, for å avsløre at den norske Hjemmefronten ble varslet på forhånd om deportasjonen av jødene til Auschwitz. Avsløringen kom i november, 76 år etterpå. Norske politimenn samlet i oktober 1942 inn norske jøder, noe de ble frikjent for etter krigen.

Norsk konsensus kan forklare at Høyesterett, basert på faktafeil, nylig dømte den samiske reindriftseieren Jovsset Ante Sara til tvangsavvikling. Og at Norge dømmes for brudd på menneskerettighetene for å frata romkvinner deres barn. Den norske staten tar nemlig opptil halvparten av rom-barna fra mødrene, flere av dem allerede på fødestuen. Sigøynerbarna gis så til majoritetsnorske familier, noe som gjør at barna mister sitt språk og sin biologiske families kultur. Få, om noen, bryr seg.

I Norge bør man nemlig være opptatt av alle andres feil, ikke Norges. Her gjelder loven best for majoriteten. Opplysningstiden fikk begrenset levetid. Men nasjonalromantikken lever.

De største norske avisene er konservative og høyrevridde. Disse lager så artikler der det påstås at norske medier er venstrevridde.

«Norske tilstander» er blitt den tverrpolitiske majoritetskonformitet: I 2017-18 har både Frp og Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt å forby omskjæring av guttebarn – i praksis et forbud mot jøder. Og hva skjedde da Antirasistisk Senter i en fotnote nevnte at Sør-Afrika finansierte valgdebuten til Frp-forgjengeren Anders Langes Parti i 1973? Jo, Frp innledet valgkampen 2013 med å true med at de i regjering vil strupe støtten til det antirasistiske arbeidet. I høstens budsjettforslag fra finansminister Siv Jensen (Frp) ble støtten til Antirasistisk Senter foreslått kuttet med 60 prosent.

Etter terroren 22. juli 2011 og drapet på 77 uskyldige ble det raskt tabu å nevne at den politiske terroristen Breivik var tidligere lokallagsleder i Frps Ungdom. Kampen mot islamhat og rasisme ble ofret til fordel for nasjonalt samarbeid. Dermed begynte Høyre å regjere med Frp i 2013, før Venstre fulgte i 2018. Nå vil også Kristelig Folkeparti (KrF) sitte i regjering med Frp – tross løftebrudd overfor velgerne, demokratisk kupp og partilederens klare advarsel.

Sverige er ikke immun mot intoleransen som nå skyller over Europa. Tvert imot står landet på prioriteringslisten til Bannon- og Putin-ideologene foran Europaparlamentsvalget i mai.

Stadig flere nordmenn har interesse av at Sverige tar Sverigedemokratene inn i regjering. Slik bekreftes «det norske prosjekt». Tross alt var det Norge, og Danmark, som i 1972-73 startet den europeiske bevegelsen med høyrepopulistiske partier.

Ennå er det mulig for Sverige å stå imot norskesmitten. Men det blir stadig vanskeligere.

 

NB! En svensk versjon av denne teksten sto først på trykk i Göteborgs-Posten 16. november 2018.

 


Nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!