Debatt

Svenskefaen

Klart de må ha gjort noe med oss, svenskene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Min tippoldefar Albert Abrahamsson kom til Kristiana fra Bohuslän-kysten en dag rundt 1900. På den tida krydde det av nye, svenske innvandrere i Norge, og da særlig i Kristiania. Det var tydeligvis dårlige tider der i øst, men i Norge lokket nye jobber i industrien og ved jernbanen. Jeg mistenker også at de svenskene som havnet i Norge, er de som aldri hadde tiltak nok til å komme seg med båten til Amerika.

Faktisk ble Norge et slags «reserve-Amerika» for fattige svensker i denne perioden, forteller historieprofessor Jan Eivind Myhre til forskningsmagasinet Apollon. Han forteller at fra midten av 1800-tallet og fram til 1. verdenskrig kom det mer enn 100.000 svensker til Norge. Som innvandrergruppe dominerte de totalt. Og selv om de sto nært oss kulturelt, ble de sett på som utlendinger. Noen av våre nye landsmenn ble uglesett og mobbet, sier Myhre, og trekker fram skjellsord som «svenskefaen» og «svenskeradd». Hadde du en svensk forelder, kunne du bli omtalt som «bastard». Svenske arbeidere kunne bli beskyldt for å smiske med ledelsen, og for å være drikkfeldige og tyvaktige. Min tippoldefar Albert var i alle fall litt forfylla, og pleide visst å si, når han fortalte om sine vellykkede søsken hjemme i Sverige: «Men jag – jag är vraket».

Med tida giftet svenske Albert fra Bohuslän seg med norske Gunhild fra Telemark, og siden ble Albert Abrahamsson til Albert Abrahamsen. Han fikk familie og hus, jobbet skift på fabrikken på Notodden og ble vel integrert i det norske samfunnet.

Eller ble han nå det? Hvem vet om ikke disse bølgene av svenske innvandrere hit til landet har gjort noe med oss og våre norske verdier? Kanskje har vi blitt utsatt for en slags snik-svenskifisering i minst 150 år? For etter min tippoldefar og hans like, kom flere svenske innvandringsbølger. Fortsatt er svenskene en av de aller største innvandrergruppene i Norge. De ligger på tredjeplass, bare slått av Polen og Litauen.

Klart de må ha gjort noe med oss, svenskene. I min egen barndom gjorde jeg nesten ikke annet enn å lese om Pippi og Emil og se på «Vi på Saltkråkan» på TV. Eller så hørte jeg på Abba. I dag leser jeg bare svensk krim, og i koret mitt finner jeg minst to svensker, samt tre svenske sanger på årets julerepertoar: «Betlehemsstjärnan», «Nu är det jul», samt «Himlen i min famn», laget av selveste den svenske nasjonalsangfuglen Carola. Og hva ruver slik på Furuset, bortsett fra Ahmadiyya-moskeen? IKEA. Svensk som faen.

I disse tider må vi i det minste prøve å verne om de gode, gamle, norske julesangene. Som «Glade jul». Eller vent, den er jo tysk. Deilig er jorden», da? Også tysk. Faktisk er det visst bare Prøysen-visene, «Det lyser i stille grender» og «Jeg er så glad hver julekveld» som kan regnes som heilnorske julesanger. Men DE skal i alle fall aldri svenskeradden få ta fra oss.

Mer fra: Debatt