Et uskyldig punkt i Granavollen-erklæringen skjuler opplegg for en storstilt privatisering av den kommunale omsorgen.
I debatten om høyreregjeringens politiske plattform har spørsmålene om fosterreduksjon og KrFs nedfrysning av bioteknologiloven fått mest oppmerksomhet. Noe som ikke har preget overskriftene, men som bør gjøre det i tiden frem til valget, er at Høyreregjeringen har bestemt seg for å «utrede en fritt brukervalgsordning i kommunene, etter modell fra Sverige.»
Manifest: Hva vil du gjøre, Støre?
Hva betyr det? Jeg har spurt ledende folk fra KrF om de vet hva dette betyr. Svaret er unnvikende. Jeg tror dette er nok et uttrykk for at Høyre og Frp har hånden på rattet i de store spørsmålene.
I 2009 innførte den svenske høyreregjeringen «Loven om valgfrihetssystem». Loven utgjør et hurtigløp for privatisering. Regelverket om offentlige anskaffelser settes til side, og kommunene plikter å informere eldre om alle private aktører som oppfyller noen minimumskrav. Det skilles ikke mellom Kirkens bymisjon og Aleris, mellom de som har en ideell motivasjon og de som først og fremst vil tjene penger på vår felles velferd. Eldre som har fått vedtak om for eksempel hjemmetjenester, får en haug med glansede brosjyrer fra forskjellige tilbydere. Valgfrihet, kaller de det, men de eldre sitter ikke med mye valgfrihet når tilbyderne på kort varsel kan trekke seg, og «kundene» deres må finne ny leverandør.
De som tilbyr for eksempel hjemmetjenester må tilby en minimumstjeneste. Deretter kan de ta ekstra betalt for bedre mat, bedre hjelp eller mer tid. Resultatet blir at de med penger kjøper seg trygghet. Det må da være greit? Det er det. Du skal kunne kjøpe mer hjelp om du ønsker det. Men vi må ikke lage et system som innebærer at de som ikke har råd til å «kjøpe det lille ekstra», ikke kommer seg ut, ikke får god mat, ikke får god nok hjelp. For når private med profittbehov får en stor del av oppgavene, blir den kommunale eldreomsorgen svekket. En av grunnverdiene i det norske samfunnet er at trygghet i alderdommen har alle rett på. Det skal du slippe å kjøpe. Svenske tilstander i omsorgen innebærer en annen samfunnsmodell enn vi har i dag.
Høyresiden vil si at omsorg for våre eldre er et marked som alle andre. Frp skriver det rett ut i sitt program. De ser ingen forskjell på å selge sko eller sørge for god pleie til en eldre dame. Det er Arbeiderpartiet uenig i.
For det første utgjør lønn og pensjon over 80 prosent av kostnadene i pleie- og omsorgstjenesten. Slik er det ikke med produksjon av sko eller sjokolade. Skal en kommersiell aktør tjene penger, er det derfor mest av alt lønn og pensjon de kan spare på. Det betyr færre folk på jobb, mer bruk av ufaglærte, lavere lønn og dårligere pensjon for de ansatte. Dette har ofte ført til at kommersielle aktører utkonkurrerer ideelle i offentlige anbudsrunder.
For det andre er det vanskeligere å sikre kvalitet i tjenesten hvis den faller utenfor kommunens kontroll. Kommunene må bygge opp et stort byråkrati for å sikre at de private faktisk leverer det de skal. I Sverige avdekket tidsskriftet Kommunalarbetaren nylig at flere av de som satt i styret for selskaper som leverte hjemmetjenester, var dømt for alvorlig kriminalitet. I Finland har flere byer nå stoppet Esperi Care, etter avsløringer om uforsvarlig bemanning. Ufaglærte delte ut medisiner. Lokalene var skitne. I Norge har vi hatt Aleris-skandale, Attendo-skandale og den nylige Norlandia-skandalen i Moss. Gang på gang ser vi at ukontrollert privatisering ender med skandaler.
Aleris-saken: Med lua i hånda mot EØS
Et hurtigløp for at kommersielle selskaper skal kunne etablere seg, betyr at vi mister kontroll over en av de viktigste oppgavene for felleskapet: Å ta vare på våre syke og eldre. I dagens system kan kommunene inkludere ideelle og private, uten å gi fra seg kontrollen. Innføringen av en svensk modell vil gjøre det vanskeligere å ta tilbake tjenester. På Orkerød sykehjem i Moss gjorde man nylig det og sikret de ansatte bedre lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår. Med en svensk modell i norsk omsorg ville et slikt politisk vedtak blitt vanskelig.
Hva med valgfriheten? En god offentlig omsorg kan – og må – sikre folks frihet til å velge hvordan de skal leve sine egne liv. For frihet handler om å kunne bestemme hva slags type hjelp man får, og når man får den. Friheten skal ikke bare gjelde for de som orker å sette seg inn i de ulike mulighetene eller for de med best råd. I Norge har vi en sterk lovfestet rett til å være med på å bestemme hva slags helsetilbud vi mottar. Ved å ha tillit til de ansatte, kan vi også gi dem fleksibilitet til å tilpasse hjelpen til den enkelte. Valgfrihet handler ikke om hvilke logoer som er på skjorta til fagfolkene, men om de har kapasitet og kompetanse til å vurdere hva tiden skal brukes til sammen med brukeren.
Arbeiderpartiet er mot en innføring av svenske tilstander i norsk pleie- og omsorgstjeneste, og vi vil vise vår motstand i Stortinget. Men Høyre-regjeringen vil kunne tvinge dette gjennom. Da blir det avgjørende hvem som styrer i landets kommuner. For selv med en slik lov, er det kommunene som skal gjennomføre politikken. Derfor blir årets kommunevalg avgjørende. Valget om å innføre en svensk modell vil til syvende og sist ligge i landets kommunestyrer.