Med disse mørke ordene satte Martin Kolberg tonen for et helt nødvendig oppgjør med politikken og taktikken som førte til valgnederlaget, da han denne helgen uttalte seg i en bredt anlagt reportasje i Klassekampen.
Kolberg peker på tre årsaker til at det norske sosialdemokratiet nå befinner seg i en dyp krise: For det første var kampen om arbeidsmiljøloven utydelig og lavt prioritert. For det andre var det uklart om Ap ønsket en ny rødgrønn regjering – det var ingen ideologi å mobilisere på. Og for det tredje gjorde de mange forlikene med Høyre og Frp at det var altfor liten avstand mellom Ap i opposisjon og regjeringspartiene i posisjon. Det demobiliserte Ap-velgere, eller jaget dem bort til andre partier.
Dette er befriende klar tale fra Kolberg, og det er viktig. Hvis Ap skal reise seg igjen, slik partiet også klarte etter 2001, kan det skje hvis, og bare hvis, man innser noe helt grunnleggende: Problemet er ikke svak mediehåndtering eller forfeilet kommunikasjonsstrategi. Ikke bare. Den grunnleggende svikten går langt dypere og dreier seg om mangelen på et solid ideologisk forankret prosjekt. Sagt med andre ord: Ap mislyktes ikke fordi de var dårlige til å kommunisere, men fordi de ikke hadde noe å kommunisere.
I intervjuet snakker Kolberg om det han kaller «samfunnsmakten». Det kan omskrives til en definisjonsmakt med gjennomslag. Og det er nettopp her Ap må finne veien videre: Gjennom sterk selvtillit på vegne av de idealene venstresiden og fagbevegelsen alltid har stått for – og politisk håndverksfaglig dyktighet til å gjennomføre det på lag med det brede flertallet som deler troen på disse ideene. Arbeiderpartiet kan aldri være konfliktsky eller servilt i møte med de kreftene som står i veien for det sosialdemokratiske solidaritetsprosjektet. Da har ikke partiet lenger livets rett.