Debatt

Svøm med dem som drukner

Det er bare Onkel Skrue som bader i penger. Vanlige folk svømmer i vann.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Du skal ikke mange ordene ut i «Ja, vi elsker» før du kommer til det elementet som preger Norge mer enn noe annet: Vannet. Vårt fremste kjennemerke er ikke fjellheimen, selv om det sikkert var fint der i påska. Det er ikke de dype skogene. Det har de andre steder også. Norges geografi er på sitt mest unike og spektakulære der land møter sjø: Ved kysten. Vi har så mye av den at vi faktisk, dersom vi strekker ut hver centimeter rundt fjorder, holmer og øyer, havner på andreplass globalt i lengden på kystlinja. Bare slått av Canada.

Man skulle tro at et slikt land, som attpåtil er så godt utstyrt med ressurser, sørget for at befolkningen var i stand til å klare seg i vannet. At svømmeopplæringen var upåklagelig og at allmenn tilgang til gode og billige bassenger var en selvfølge. Men slik er det ikke.

Noe har blitt bedre. Da jeg skrev om manglende svømmeopplæring for første gang i 2011, var kompetansemålene like flytende som vannet ungene ikke lærte seg å svømme i: Fjerdeklassingene skulle «vere trygg i vatn og vere symjedyktig». Det sto ikke et ord om hva «symjedyktig» innebar. Ti meter? Femti? På den skolen mine unger gikk på, ble svømmeundervisningen praktisert ved at de fikk med seg en lapp hjem i sekken på slutten av tredjeklasse. Foreldrene ble spurt om barnet var trygt i vannet og svømmedyktig. Krysset vi av på ja, konkluderte skolen med at kompetansemålet var nådd. Eleven fikk ingen svømmeundervisning. Overhodet. Men noen kunne sikkert sette et kryss i riktig rute på et skjema et eller annet sted. Det hadde vært moro å se denne formen for abstrakt pedagogikk praktisert i matematikk eller fremmedspråk. Eller kanskje ikke. Tall og bokstaver antas vel å være viktigere. Svømmeopplæring er tross alt bare livsviktig.

Fire år senere, i 2015, kom det endelig mer spesifikke krav. I den nye læreplanen ble det slått fast at fjerdeklassingene skal kunne svømme 200 meter: 100 meter bryst, flyte tre minutter på dypt vann, deretter hundre meter rygg – sammenhengende. Men selv om det er nødvendig, er det ikke tilstrekkelig. Som vi vet foregår svømming og drukning ikke i teorien, men i virkeligheten.

Hvordan står det til der, i virkeligheten? Ikke så bra. I går kunne Dagsavisen fortelle at over 70 prosent av elevene ikke kan svømme 200 meter på de elleve skolene i Oslo som er verst stilt. På ytterligere sju skoler kan over 40 prosent ikke svømme. Alle disse skolene ligger i Oslo sør eller øst, altså de mest innvandrertette delene av hovedstaden. På skoler med høy andel elever som har særskilt norskopplæring er elevene dårligere til å svømme. Så mye som 90 prosent av svømmelærerne mener at ungene må svømme på fritiden i tillegg dersom de skal klare kompetansemålene. Ikke så rart kanskje, all den stund barna bare får 20 timers undervisning, mens Norges Svømmeforbund har regnet ut at man trenger i snitt 40 timer i vannet for å nå målet.

Hypotesen om at innvandrere rammes hardere av manglende svømmeundervisning enn andre, styrkes når vi ser på drukningsstatistikken. I fjor meldte Redningsselskapet, som har ansvaret for denne dystre tellejobben, at 20 prosent av dem som druknet i fjor hadde utenlandsk opprinnelse. Noen av dem var turistfiskere, men Redningsselskapets kommunikasjonssjef Frode Pedersen var likevel ikke i tvil: «Den andre gruppen som gjør at drukningstallet er høyt skyldes mangel på svømmekunnskaper hos mange av våre nye landsmenn», sa han.

Utgangspunktet er med andre ord ikke det aller beste: Statistikken tyder på at innvandrere har dårligere svømmekunnskaper enn resten av befolkningen. De kan ikke regne med at skolene gir dem god nok opplæring. Og for dem som kommer hit i voksen alder, finnes knapt noe tilbud. Flere tragiske drukningsulykker der asylsøkere har omkommet har aktualisert spørsmålet om ikke svømmeopplæring bør inn i introduksjonsprogrammet.

Noe kunne kanskje vært løst ved at den mangelfulle opplæringen i skolen ble supplert av egeninnsats på fritiden. Men det er dyrt å lære seg å svømme. I Oslo koster en familiebillett til et kommunalt bad 268 kroner. Da må du ut med over en tusenlapp i måneden om du skal ta med ungene dine en gang i uka. Det er overkommelig for mange, men i går kom statistikken som bekrefter at ikke alle er like godt stilt: Nesten fire av ti innvandrerbarn lever i fattigdom, ifølge SSB. Tallet er doblet på ti år.

Kanskje de kommunale badene er redde for å bli oversvømmet av kunder hvis de setter prisene ned. I så fall må det bygges flere basseng samtidig som man reduserer prisene. I mellomtiden er skolene nødt til å sørge for at ungene lærer seg å svømme. Ikke på papiret, men i vannet.

Mer fra: Debatt