Da jeg leste Johan Harstads «Buzz Aldrin» (2005), ble jeg potte sur. Romanen er preget av en type konvensjoner som har ført til at interessen min for norsk skjønnlitteratur har blitt svekket. Men Johan Harstad er talentfull. Han var i 2009 husdramatiker på Nationaltheatret, noe som resulterte i skuespillet «Osv.» som ble satt opp nå i høst. Harstad har også nådd bredt ut. «Buzz Aldrin» er trykket i nesten 60 000 eksemplarer og blitt filmatisert som TV-serie på NRK.
At Harstad er flink, gjør det interessant å kritisere ham. Hva sier det om vår litterære samtid hvis litteratur som hans hentes opp og frem, filmatiseres og drysses priser på? Hva sier det om bokbransjen hvis bøker som kunne vært mye bedre, noe jeg mener «Buzz Aldrin» kunne vært, ferdigstilles og publiseres som middelmådige?
I «Buzz Aldrin» beskriver Harstad en tristesse som er typisk for norske samtidsforfattere. Nå boken begynner, står hovedperson og gartner Mattias og kjenner på kroppen at det er tirsdag. Trafikken flyter «sakte, uengasjert». Folk kjører frem og tilbake «av vane, ikke nødvendighet». Mattias kjører til sykehjemmet med blomster. I dag er det fru Helgesens tur: «Dagene var talte for fru Helgesen … Men det var det ingen som hadde sag til henne.» Fru Helgesen skjønner hva som skjer og merker at blomstene er billige. Men ikke billige nok. Mattias går inn til sykepleierne som forteller at de skal gå over til enda billigere blomster. «Rimi?» spør Mattias. «Rema», svarer sykepleieren. Slik fortsetter romanen. Tristessen er åpenbar. Menneskene som ikke finner meningen i livet, er en klisjé, og det er en klisjé at samfunnet ikke blir bedre. Vi har skjønt det nå.
I boken «Kulturbløffen» spør jeg hvordan det står til med norsk kvalitetslitteratur. Ingen har samlet oversikt over hvor mange bøker som gis ut årlig, men mange bruker tallet 6000. Av dem er det kanskje rundt 500 skjønnlitterære titler for voksne, og blant dem kanskje 50 debutanter. Debutantene svømmer altså rundt i et hav av andre utgivelser og gulper etter oppmerksomhet fra kritikere og lesere. De fleste synker til bunns uten verken salg, presse eller nye romaner. Noen lykkes. Harstad er en av dem. Men i boken gjør jeg en analyse av tilgjengelige tall. Alt tyder på at kvalitetsbøker typisk selger ganske lite, og at salgsinntekten gjerne er lavere enn hva forlagene tjener på å bli kjøpt inn via Kulturrådets innkjøpsordning. Knut Olav Åmås, daværende kulturredaktør i Aftenposten, nåværende statssekretær i Kulturdepartementet, spør seg i et intervju til boken om det ikke utgis for mye middelmådig litteratur. Han beskriver en bokbransje som undervurderer hva det krever å utvikle høy kvalitet, som har overarbeidede redaktører, og som tilsynelatende nøyer seg med å gjøre skjønnlitteraturen god nok til å bli kjøpt inn. Åmås konkluderer: «I suppen av middelmådighet er det vanskelig å stikke seg ut.» I det hele tatt er kvalitetslitteraturen en svært liten del av bokmarkedet. Samtidig omfattes hele bransjen av reguleringer og støtteordninger. Systemet virker anakronistisk. Langt viktigere enn å gi massiv støtte til krim og kokebøker må det være å legge forholdene til rette for forfattere og den kulturelt viktige kvalitetslitteraturen.
Bibliotekene har også et ansvar for å fremme den norske kvalitetslitteraturen. Hvordan klarer de det? I boken ser jeg på topp 100-listen over utlån fra bibliotekene. Jeg antok at bestselgere ville prege listen, men ble overrasket: Bare 12 av dem er kvalitetstitler, resten er krimbøker og nordiske og internasjonale bestselgere, og bare 48 av titlene er norske. Tallene antyder at bibliotekene i stor grad fungerer som butikk: De merker seg etterspørselen fra publikum og kjøper inn bøker slik at de kan tilby folk det de ønsker seg. Liv Sæteren, avtroppende biblioteksjef ved Deichmanske bibliotek i Oslo, sier at: «Utlånstoppen minner om salgstoppen. Bibliotekene bør by på den bredden som markedet ikke tilbyr. Gjør vi ikke det, har vi dessverre feilet totalt.» Sæteren skisserer så en helt annen visjon for bibliotekene, som jeg i stor grad kan slutte meg til. Bibliotekene må bort fra jaget etter høye utlåns- og besøkstall, og slutte å sette boken i sentrum, og over på det som bør være kjerneoppgaven: Å formidle kulturell innsikt i et kunnskapssamfunn som blir stadig mer avansert og befinner seg overalt, ikke minst på internett.
Nå er det ikke Harstads «Buzz Aldrin» bare middelmådig. Tvert imot. Her er det jeg liker best: Mattias strever med sosial angst. Han melder seg stadig ut, men drømmer om å bli sterk. Da Mattias var liten, trodde han at han var en superhelt. Han vil egentlig være som Supermann: Flink, viktig, elsket og samtidig maskert, altså fri fra synligheten. Det er først når romanen etter hundre sider kommer til Færøyene at den skrur ned tempoet og studerer mennesket Mattias. Her møter han et fellesskap som ikke krever mer enn han kan gi. Her redder han en mann fra å drukne, og mens han svømmer ut er han endelig Supermann: På vei for å redde sitt første offer. På Færøyene blir det klart hvor dypt Mattias har savnet å være viktig for andre. Fellesskapet gir ham trygghet til å knytte seg til andre og bli sosialt utsatt. Jeg har hørt flere mene at boken burde vært redusert med et par hundre av sine 600 sider, og at særlig Færøyene-delen er kjedelig. Jeg er enig i kuttønsket. Men det er det som omgir Færøyene som burde vært kuttet.
Veldig mye i «Buzz Aldrin» står i veien for bokens kjerne. Ett eksempel symbolikken rundt Buzz Aldrin, andremann på månen etter Neil Armstrong. Poenget er ikke at Mattias vil være nummer to. Han er sosialt utrygg, men han ønsker likevel å være viktig. Han vil være Supermann. Det er vanskelig å spekulere i hvorfor Buzz Aldrin ikke er stramt nok redigert. Flere andre av Harstads utgivelser lider av de samme utfordringene. En mulig forklaring er at forfatteren og redaktørene var godt fornøyd. I så fall er det en slapp holdning som ikke burde belønnes. En annen forklaring er at redaksjonen ikke har hatt kapasitet nok, slik Åmås antyder generelt. I så fall slipper de på en måte billigere unna. Det er synd hvis diamanter forblir uslepne fordi apparatet er dårlig. I så fall er kanskje forfattermakten for liten: Forlagene burde kjempe om Harstads gunst, ikke omvendt.
Kristian Meisingset er forfatter av boka «Kulturbløffen»