Debatt

Sultkatastrofen; deres og vår skyld

Det er uakseptabelt at ikke sult er utryddet i vår tid. Mange er skyldige.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under en stor konferanse i Oslo nylig lanserte en nødhjelpspakke på 1,6 milliarder kroner til det andre store kriseområdet, landene rundt Tsjad-sjøen. Dagen før fikk det hungersrammede Sør-Sudan en sjekk. Brende gjør det eneste riktige og viser til et humanitært imperativ.

Siden 1950 har det på verdensbasis vært en tredobling av BNP per hode. Samtidig har nødhjelpen blitt global. Det aller viktigste er likevel at verden ikke har sett noen arvtakere til Stalin, Hitler og Mao, til tross for at det eksisterer en del «slektninger», som for eksempel familien Kim i Nord-Korea og Robert Mugabe i Zimbabwe. Ingen har likevel det maktapparatet til rådighet som 1900-tallets despoter hadde, kanskje med unntak av det nevnte familiedynastiet i Nord-Korea, et land med hyppige hungerskatastrofer. Samtidig har vi fått en rekke såkalte «failed states». Her foregår en lavintensiv krigføring som lett kan bli evigvarende. Resultatet vil bli gjentatte hungerskatastrofer.

Vi har kunnskapen

I dag, med gode hjelpere, et velutbygd medienettverk, Facebook, mobiltelefoner og mange nødhjelpsaktører, kan politikere, beslutningstagere og hjelpeorganisasjoner lettere forutsi prekære situasjoner og reagere raskere når kriser inntreffer. Som Amartya Sen sier i den klassiske boken Poverty and Famines (1983), er sult til å unngå om det er politisk vilje til stede. Ifølge Sen finner vi ikke regelrette hungerskatastrofer i demokratier. Her vil både den frie pressen og organisasjoner tvinge maktapparatet til handling. Det har vist seg å være en riktig observasjon, selv om India fortsatt er verdens mest sultne land.

Men journalisten Martin Caparrós, som besøkte Norge og Urix-redaksjonen i fjor, går ikke av veien for å gjøre narr av Sen. I boken Sult (2016) er han full av sarkasme når han viser til at demokratiet India er verdens tiende rikeste land, men likevel klarer de ikke å hindre at flere hundre millioner indere er underernært. 3.000 indiske barn dør daglig av sultrelaterte sykdommer.

Fortsatt en sulten verden

Sultne masser er historie i Europa. Likeså viktoriatidens imperialistiske politikk, som førte til institusjonalisering av sult. Likevel lever vi i en sulten verden. De store flyktningstrømmene vi nå er vitne til er en blanding av mennesker som flykter fra krig og forfølgelse, men også av mangel på arbeid og en tilstrekkelig sikker mattilgang. Til tross for et relativt velfungerende nødhjelpssystem går likevel ufattelige 745 millioner personer til sengs med sulten gnagende i magen, ifølge tall fra FAO. I 2016 trengte 32 land matvarehjelp. Vedvarende konflikter i land som Irak, Afghanistan, Syria, Jemen, Somalia og Den sentralafrikanske republikk har fått store konsekvenser for de respektive landenes landbruk. En usedvanlig sterk El Niño har dessuten ført med seg dødbringende tørke.

Denne enorme «pendelbevegelsen» med luftmasse og temperatur (med det vitenskapelige navnet «El-Niño Southern Oscillation», forkortet til ENSO) er fremtidens joker. Hvor ofte vil ENSO inntre? Vil intensiteten øke? Vil da kommende klimaendringer i allerede fattige og ustabile regioner føre til mer sosial uro, krig og sult? Hvem sin skyld er det?

Hvilken domstol skal brukes?

Det amerikanske forsvarsdepartementet publiserte i 2003 en rapport som spår opp mot 40.000 ekstra dødsfall per år bare i Afrika alene. Sammenbruddet vi ble vitne til under den første tiden i byen Tacloban, etter at tyfonen Haiyan i november 2013 rammet et tross alt fungerende land som Filippinene, kan stå som eksempel. En annen rapport fra Pentagon fra 2014 ser dessuten på fremveksten av IS som del av et miljø- og klimastressbilde.

I dag er millioner igjen på flukt fra borgerkrig i Sør-Sudan, titusener er drept, dinkaer og nuere står steilt mot hverandre. Mange utenforstående sikler etter naturressursene landet besitter i form av olje, vann og jord. Hvor lenge skal verdenssamfunnet plukke opp regningen for lidelsene i Sør-Sudan. Hvor lenge skal Børge Brende, og vi, punge ut?

Så lenge det er nødvendig, vil mitt svar være. Noe annet er uakseptabelt. Men samtidig: Lederne er i siste instans ansvarlige. Salva Kiir, Sør-Sudans president, er en tilnærmet analfabet, uten noen form for utdannelse annet enn fra det militære. Han vet hva han gjør. Han bør stilles for en internasjonal domstol. Og hva med presidentene i landene rundt Tsjad-sjøen? De er ikke Mao. Men de misbruker sin makt. De er medskyldige i at egne borgere dør og sulter i hjel.

Vi er vitne til fremveksten av «evige voldsspiraler». Lokale militser, terrornettverk, irregulære hærstyrker, halvlojale regjeringsstyrker og smuglere møtes i felten. De kjemper om tilgangen til visse ressurser, de kidnapper og krever løsepenger, de plyndrer nødhjelpskonvoier, de tar seg betalt for å slippe biler og utstyr gjennom, de opptrer som garantister og beskyttere. De tjener på nøden. De tjener ekstra stort på en hungerskatastrofe eller to. Da blir det bevegelse i ressurstilgangen. Dette blir en egen voldsindustri som få av aktørene er interesserte i at skal slutte. De som lider er lokalbefolkningen.

Denne situasjonen vil befeste seg i og med klimaendringer. Det blir større folkeforflytninger. Mer «oppdrag», større inntektspotensiale. Kampen om ressursene vil tilta, når vannet forsvinner, når gresset svis og kveget må ta nye ruter. Darfur, Sør-Sudan og Tsjad-sjøen blir permanente lavintensitets voldssoner. Det blir mange sjekker å skrive ut.

Og Norge og andre industrialiserte land som fortsatt slipper ut for mye klimagasser, hvilken domstol skal vi stilles foran? Det eksisterer ingen domstol for brudd på internasjonal bærekraft. Ikke ennå. Men det må komme. I mellomtiden må vi skrive ut håpløshetenes sjekker annethvert år fremover, også fordi vi indirekte vil være medskyldig i kommende hungerskatastrofer. Det er uakseptabelt.

Mer fra: Debatt