Statsbudsjettet var tenkt som Solberg-regjeringens flaggsak fram til stortingsvalget. Samme dag som flagget ble heist måtte det fires på halv stang. Mottakelsen av budsjettet er et varsel om regjeringsprosjektets snarlige død.
Kan hende redder statsminister Erna Solberg (H) regjeringen og statsbudsjettet gjennom et kabinettsspørsmål. Men hun redder ikke med et slikt dramatisk grep det borgerlige regjeringsprosjektet. Samarbeidsavtalen regjeringen har med Venstre og KrF er død i det øyeblikk kabinettsspørsmålet stilles. Det vil være starten på en styrt avvikling av regjeringen.
Poenget med samarbeidsavtalen er at regjeringspartiene Høyre og Frp skal forhandle seg fram til enighet med Venstre og KrF om statsbudsjettet. Det gikk greit i regjeringens første år da statsbudsjettet i hovedsak var en arv fra Stoltenberg-regjeringen. Året etter brøt spetakkelet løs. Venstre og KrF gikk hardt ut mot regjeringen og beskyldte den for å ha levert et usosialt budsjett.
I fjor var det så vidt båten bar. Statsbudsjettet ble berget gjennom en formulering om at regjeringen i neste budsjett vil foreslå et grønt skatteskifte som vil bety en betydelig reduksjon i klimagassutslippene.
Det foreslåtte skatteskiftet kan ikke kalles grønt. Utslippene går ikke vesentlig ned med dette. Fasiten på regnestykket om utslippene kommer først neste år. Venstre og KrF er lurt. Regjeringens liv står på spill.
Ingen hadde forventet at samarbeidsavtalen ville gi Høyre/Frp-regjeringen rolige dager i Stortinget. Til det er den politiske avstanden mellom Venstre og KrF på den ene siden og Frp på den andre siden, altfor stor. Men at samarbeidsavtalen skulle bli en krigserklæring, var det ingen som så.
Etter tre år med samarbeidsavtalen kan statsminister Erna Solberg neppe trekke en annen konklusjon enn «aldri mer samarbeidsavtale». Den var altfor omfattende og ambisiøs. Avtalen er ikke bærekraftig. Den er blitt en tvangstrøye for alle partier. Særlig for de små.
Statsminister Erna Solberg må ta hovedansvaret for at regjeringssamarbeidet har gått i stå. Det er statsministerens oppgave å sørge for at samarbeidspartiene henger sammen. Det gjør de ikke lenger. Partiene henger hver for seg. Det vil si at Venstre og KrF vil henge sammen i budsjettforhandlingene. Holder Venstre fast ved sitt nei til den beskjedne økningen i drivstoffavgiftene vil også KrF stå fast.
Statsministerens største feil er at hun har latt regjeringspartner Frp fått løpe fritt utenfor regjeringen med sin egen politikk. Det har undergravet statsministerens autoritet, irritert Venstre og KrF og det har forvirret velgerne. Statsminister Erna Solberg burde tidlig satt Frp på plass slik daværende statsminister Jens Stoltenberg gjorde med SV.
Jeg tror statsministerens og finansministerens bomskudd av en pressekonferanse forrige fredag, der de lekket ut det grønne skatteskiftet i diktats form, må være Frps idé. Budskapet om en ørliten økning i bensin- og dieselavgiftene var ment for Frps velgere. Det er finansministeren fra Frp som bestemmer. Ikke Venstre og KrF.
Resultatet ble katastrofalt for samarbeidet. Hvis ikke finansministeren trekker tilbake sitt ultimatum og begynner å forhandle med Venstre, får hun ikke flertall for statsbudsjettet. Kanskje er det like greit for Frp. Nederlag på statsbudsjettet er siste vei ut av regjeringen før valget.
Det burde ikke være greit for statsminister Solberg. Bryter budsjettforhandlingene og dermed samarbeidsavtalen sammen kan statsministeren som nevnt, forsøke å redde regjeringen og budsjettet ved å stille kabinettsspørsmål. Det er høyt spill. Det er nemlig ikke gitt at Venstre og KrF vil bøye seg for det. Uansett må regjeringen etter et eventuelt kabinettsspørsmål vakle videre på egne bein mot et nederlag i stortingsvalget.