Den ”gammeldagse” PPU-modellen
På Lektorkonferansen tidligere i høst tillot kunnskapsministeren seg å harselere over den tradisjonelle lektoren. Hun fremstilte denne som en fagidiot som studerer i årevis, plutselig finner ut at han/hun ikke helt vet hva fagene skal brukes til, og som en dyd av nødvendighet mer enn et bevisst valg tar praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) for å kunne arbeide i skoleverket. Mange vil ikke kjenne seg igjen i Kristin Halvorsens latterliggjøring, og mange vil provoseres av den. Jeg tenker ikke bare på de ”gamle” lektorene og adjunktene selv; uttalelsen er også respektløs overfor alle elever hvis sterkeste og beste minner fra skoletida nettopp er knyttet til den dedikerte, faglig sterke og pedagogisk fullt ut kompetente klasseromslederen utdannet etter modellen disiplinfag + PPU.
Det har kommet signaler fra Kunnskapsdepartementet (KD) om at all lærerutdanning skal bli minst 5-årig på sikt, inkludert de nåværende 4-årige grunnskolelærerutdanningene (GLU). Det er både forståelig og prisverdig med en langsiktig ambisjon om å heve kompetansenivået ved å satse på masterutdanninger og 5-årige løp. Men hva er realiteten i skolen i dag, og hva er utsiktene for de neste 20 år?
Desimering av PPU-modellen
Vi mangler per i dag 7-8.000 lærere i norsk skole. Dette innebærer at enorme mengder undervisning utføres av mennesker uten kompetanse i faget de underviser i. En SSB-rapport fra juli i år anslår at vi i år 2020 kommer til å mangle over 11.000 lærere, og at underdekninga øker fram mot år 2035. Hva er KDs foreslåtte medisin? Jo, å kraftig svekke universitetenes og høgskolenes PPU-modell, en av hovedveiene til læreryrket i Norge. Et utkast til forskriftsendring som nå er ute på høring foreslår nemlig å nekte kandidater med en bachelorgrad i allmenne fag opptak på PPU. Det er verdt å merke seg at et samlet matematikkmiljø ved norske universiteter er imot endringen, uten at KD foreløpig har latt seg affisere.
En viktig utdanning
Ifølge SSB bidro lærere utdannet innen PPU-modellen med over 35.000 årsverk i undervisningssektoren i 2010 (allmenne fag og yrkesfag). PPU-utdannete står for en fjerdedel av all undervisning i grunnskolen og videregående skole, og av disse har omlag 75% lavere grad. Innen allmenne fag ble det i 2011 utdannet 1.200 adjunkter med bachelorgrad + PPU, mot 400 lektorer med mastergrad + PPU. Til sammenlikning var det til sammen 2.200 som fullførte GLU-utdanninga og de 5-årige integrerte lektorløpene.
Disse tallene synliggjør først og fremst hvor viktig PPU-modellen er for rekrutteringa av lærere: en stor andel av de som blir lærere velger ikke integrerte utdanningsløp. Mange vet ikke at de senere skal bli lærere, og ville uansett ikke valgt profesjonsløpene. Men interessant nok er det også mange som vet at de vil inn i skoleverket, men som allikevel bevisst velger å studere disiplinfagene først. For begge kategorier av studenter er PPU-modellen et uunnværlig alternativ til integrerte utdanningsløp.
Store konsekvenser
Det kan herske liten tvil om at de aller fleste vitenskapelige høgskoler vil slite med å opprettholde et levedyktig PPU-tilbud hvis forskriftsendringa går gjennom og antallet kandidater mer enn halveres, og en kraftig svekket PPU-utdanning vil neppe kunne overleve på lengre sikt. I beste fall var derfor Kristin Halvorsen naiv da hun på Lektorkonferansen forsikret at PPU-modellen skal bestå. I verste fall er forskriftsendringa første ledd i en bevisst struping av modellen, og uttrykk for et ønske om å utdanne alle lærere i fullt integrerte løp.
Det er selvsagt lett å si seg enig i et overordnet mål om å heve kompetansenivået i skolen ved å gjøre lærerutdanninga lengre. Men er norsk skole moden for en slik gjennomgripende endring? Det grenser til galskap å kaste på båten en velfungerende fireårig adjunktutdanning som forsyner norsk skole med faglig og pedagogisk kompetanse det er et skrikende behov for. Konsekvensen av den foreslåtte forskriftsendringa, på både kort og mellomlang sikt, er nemlig åpenbar: økt bruk av ukvalifisert undervisningspersonell. Hva tror KD at en ungdomsskolerektor vil foretrekke: å bruke en vikar med 0 studiepoeng eller en adjunkt med 60 eller 90 studiepoeng i det aktuelle faget? Og hva er problemet med å beholde adjunktutdanninga for å sikre rekrutteringa de neste 15-20 år, samtidig som man satser tungt på 5-årige masterløp for framtida? Det burde være mulig for KD å ha to tanker i hodet samtidig.
Faglig styrke
I lys av de svake faglige resultatene i grunnskolelærerutdanninga burde PPU-modellen trekkes frem som en av løsningene og ikke som et problem. For hva er PPU-modellens store styrke versus GLU? Jo, kandidatene har aktivt valgt å studere sine fag, på bakgrunn av interesse og evner. I dag kommer du inn på GLU med karakteren 3 i matematikk og norsk, men f.eks matematikk på universitetet studerer man rett og slett ikke med en 3-er fra videregående. Det sier seg selv at det gjennomsnittlige faglige nivået hos studenter med en bachelorgrad i realfag er høyere enn hos en GLU-student.
Elendig timing
Det kan virke som departementet ikke er i stand til å forholde seg til realitetene ute i skolen, men heller lager forskrifter tilpasset en utopisk fremtid der det er overflod av søkere i lærerutdanningene, og der læreryrket har både høy status og høy lønn. Først når vi kommer dithen kan vi begynne å snakke om å kvitte oss med adjunkten. I dag fremstår forslaget til PPU-reform som et særdeles dårlig timet innspill i en lærerutdanningsdebatt der både rekruttering og faglig nivå er helt sentrale premisser.