Glem dem som en gang tok en utdanning der de valgte fag som de kjente at de trengte litt input på. Og som ikke tok fag der de følte at de kunne mye.
For før Pisa-tiden var det viktigste å ha mange fag, slik at man dekket flest fag i skolen. Det viktigste den gang var å gi barna en trygg skolehverdag. Da var metodikken og pedagogikken viktigere enn vekttall. Eller studiepoeng som det heter nå.
Jeg har funnet frem et gammelt notat fra 2014 fra Utdanningsdirektoratet. Det har overskriften «Hvor mange studiepoeng har lærerne i fagene de underviser i?» Og etter hvert som jeg leser (bare 4 sider) og ser på bilder med fine fargede statistikker, dukker det opp i hodet mitt: «Dette har jeg da hørt om før». Og det har jeg vel, dette er jo mantraet til regjeringen med støttepartiet Venstre.
I mange år, så lenge jeg har vært i skolen, har det vært samarbeid mellom lærerne. I alle år, så lenge jeg kan huske, har det vært ønsket mer tid til fagsamarbeid. Når faglærere setter seg sammen for å se på planer og undervisningsopplegg, skjer det noe bra i skolen. Da lærer man av hverandre, og gjør hverandre trygge på at det som skal skje i klasserommet ikke skjer i et vakuum: Dette er en del av skolens plan i faget. Man diskuterer hvordan timer har gått, og reflekterer over stort og smått, både positivt og negativt. Her sitter det lærere med en bråte realkompetanse, lærere med vekttall og solid erfaring, lærere med studiepoeng og innimellom har vi en master eller flere.
Der timene ikke har gått som forventet, er det sjelden jeg har hørt at det er fordi at læreren ikke har kunnet faget sitt godt nok. Det har heller vært andre årsaker, som elever som av ulike grunner ikke har klart å konsentrere seg godt nok: Problemer på hjemmebane, uvennskap, sykdom ...
Da blir jeg så lei av å lese og høre et stadig rop om master, studiepoeng, karriereveier i skolen, strengere opptakskrav til lærerutdanningen …
Lærere trenger ro til å diskutere fagplaner, undervisningsopplegg og vurdering av elevoppgaver. En ting vi ikke trenger mer av, er å telle studiepoeng til lærerne.
Vi trenger heller ikke den type konkurranseskole som splitter de demokratiske prosesser og snakk om (og her kommer partiprogrammet til Høyre inn) at de flinkeste lærerne skal fortsette å undervise, og at det skal bli mulig å stige i gradene som lærer og bli spesialist med økt prestisje, økt lønn og økt status.
Faglig sterke lærere finnes det mange av i skolen. De fleste er nettopp det. Man kan nemlig også være faglig sterk i pedagogikk og metodikk. Dersom vi får til den roen som trengs i skolen der samarbeid om det som skjer i klasserommet står i fokus, får vi frem lærere som tenker helhetlig, til det beste for elevene som går der.