Jeg sitter på et hotellrom i Stavanger og skriver. I morgen tidlig skal jeg bidra på et møte om klimarisiko for finansnæringen. Interessen øker for å forstå hvilken risiko de klimaendringene som er i gang betyr for investeringer som allerede er gjort. Det samme er ønsket om å forstå hva nasjonal og internasjonal klimapolitikk vil bety for framtidige investeringsmuligheter. Rett før påske offentliggjorde Lysekonsernet at de var først ute med grønne obligasjoner i Rogaland. De søkte etter en halv milliard til finansiering av vannkraftprosjekter – og fikk tilbud om det tredobbelte.
De klimaendringene som er i gang påvirker investeringer og produksjon. Dermed har klimarisiko innvirkning både på aksje-, obligasjons- og eiendomsmarkedet. I 2011 opplevde Thailand den verste flommen på 70 år. Det hadde betydning for langt flere enn Thailands og Bangkoks befolkning. Et industriområde der mer enn 800 bedrifter var etablert, ble hardt rammet. Der ble det produsert komponenter til store globale IT-selskaper og til bilindustrien. Skadene skyldes kraftig regn og tropiske stormer i kombinasjon med dårlig beredskap og mangel på klimatilpasning. De totale tapene på grunn av skader og forsinkede leveranser er beregnet til nærmere 44 mrd. dollar.
Bare halvparten av verdens største forvaltere gjør noe for å redusere klimarisiko knyttet til sin virksomhet. Så langt har klimarapportering først og fremst dreid seg om hvordan selskapene bidrar til klimautslipp og dermed til global oppvarming. For investorer må det være like viktig å vite hvordan selskapene er forberedt på de fysiske klimaendringene de kan være utsatt for i ulike regioner: ekstremregn og flom, tørke og hetebølger eller vannmangel. CICERO har utgitt en rapport med gradering av fysiske klimarisikoer, spesielt rettet mot finanssektoren og investorer.
I dag finnes det rundt 400 ulike standarder for klimarapportering for selskaper på verdensbasis. Det er vanskelig å forholde seg til for investorer som ofte investerer i mange selskaper i mange land. Det var bakgrunnen for at en arbeidsgruppe under ledelse av Michael Bloomberg for noen måneder siden anbefalte et rammeverk for klimarapportering som skulle vektlegge hvordan selskaper og investorer tar hensyn til klimarisiko. En viktig anbefaling var at selskapene bør «stresstestes» mot ulike klimascenarier. Det dreide seg ikke bare om å vurdere klimarisiko i forhold til økende global temperatur og de fysiske endringene som følger med, men også om man lykkes med å nå målet om å unngå global oppvarming over 2° C og med overgangen til lavutslippssamfunnet. Vil selskapene være lønnsomme da?
Regjeringen har nylig lagt fram sin Perspektivmelding og Stortinget hadde blant annet bedt om at den skulle belyse konsekvensene av det skjerpede målet fra Parisavtalen, nemlig å begrense global oppvarming til 1,5° C, kan ha for norsk petroleumspolitikk. Perspektivmeldingen belyser selvsagt både klimapolitikken og utsiktene for norsk oljevirksomhet. Men noen «stresstesting» av bedriften Norge og vår oljeavhengighet opp mot en vellykket internasjonal klimapolitikk, kan det ikke sies å være. I et slikt scenario vil framtidige olje- og gassinvesteringer være svært risikoutsatte.
I USA er det bare dårlige klimanyheter fra president Trump, men investorer vil neppe flokke seg rundt kullindustrien av den grunn. De er på jakt etter lønnsomme investeringer. USA under Trump vil ikke lede an i det internasjonale klimaarbeidet, men finansnæringens økende forståelse av klimarisiko kan begrense effekten av en elendig klimapolitikk.
I Norge møter finansnæringen i Rogaland opp for å få mer innsikt i klimarisiko. Kanskje følger flere selskaper i fylket etter Lysekonsernet og vil benytte seg av grønne obligasjoner for å finansiere klimavennlige løsninger. Stortingsflertallet bør ikke være bekjent av at finansnæringen fører an, mens politikken dilter etter – i Norge. Fremdeles tid til å gjøre noe med det.