27-02-2016

Stortingssalen 19. juni 1997 – verdt å glemme?

Stortingsmeldingen var forvirrende, komitéinnstillingen var forvirrende, og debatten var forvirrende. På forhånd hadde statsråden stilt kabinettspørsmål på saken – ikke i Stortings-salen, men i sin egen partigruppe: Dersom ikke flertallsinnstillingen fikk flertall ved avstemningen, ville han trekke seg. Så viktig var det.

Og han hadde rett i det. Det gjaldt et helt avgjørende veivalg i utviklingen av det norske samfunnet. Det ser vi best i ettertid, men det understrekes også av det som ble sagt i debatten.

Gunn Karin Gjul (A) sa:
"Hvordan Bernkonvensjonen skal forstås, har vært gjenstand for stor debatt under behandlingen av denne meldingen. Det er meg helt uforståelig hvordan Senterpartiet og Høyre klarer å tolke vekk Norges internasjonale ansvar for å bygge opp egne levedyktige rovdyrbestander. Jeg tror nesten det kreves medlemskap i ett av disse partiene  for å klare  dette."

Ragnhild Q. Haarstad (Sp) sa:
"Det blir ofte vist til at Bernkonvensjonen pålegger oss å opprette levedyktige bestander av de fire store rovviltartene  bjørn, jerv, ulv og gaupe i Norge. Det ble sist presisert av foregående taler, og det er også konklusjonen til Arbeider-partiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i innstillingen.
Senterpartiet er ikke enig i en slik tolkning av Bernkonvensjonen."

Eva R. Finstad (H) sa:
"En skulle ikke tro når en hørte representanten Gjul nå, at da St.meld. nr 27 for 1991-1992 om rovvilt ble behandlet i 1992, hadde både Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti en annen tolkning av Bernkonvensjonen enn disse med-lemmer har i dag. I innstillingen fra komiteen i 1992 var det bare SV som tolket Bernkonvensjonen dit hen at Norge hadde ansvar for å opprettholde levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene innenfor våre egne grenser."

Paul Chaffy (SV) sa:
"Det dette handler om, kjernen i denne debatten, er kjerneområdene, og uten kjerneområder  fins det ingen forvaltningsmodell som tar sikte på å opprettholde levedyktige bestander. Det er tull å framstille det som om det er noen annen vei for å beskytte rovdyra i Norge. Det er bare gjennom en sånn modell, i hvert fall inntil det er bygd opp bestander som er store nok til at vi kan gå vekk fra en slik forvaltningsmodell, vi kan forvalte rovdyr over hele landet eller i større område."

Det er med stor gremmelse at jeg som arbeiderpartimann må ta inn over meg hva mine partifeller lot seg trekke med i. For geriljakriger Gunnar Gundersen må det være tilsvarende gjedelig å se hvordan høyredama fra Nes i Akershus kjempet mot det skjebnesvangre veivalget som stortingsflertallet ga grønt lys for denne kvelden. Desto bitrere må det være å se hvordan den pragmatiske værhanen Børge Brende senere solgte sitt partis politikk for en ministerplass som ga ham mulighet til "forlik" om rovdyrpolitikken, basert på at det meste skulle være som før. I stedet for å ta initiativ til å rive et råttent byggverk og endre kurs, spikret han det fast.

Den 19. juni 1997 var spørsmålet om for eller imot kjerneområder det avgjørende voteringstema. Men det bakenforliggende spørsmålet var egentlig et annet: Skulle vi fortsette å dimensjonere  og innrette vår rovviltforvaltning ut fra den forutsetning at vi skulle bygge opp egne nasjonale levedyktige bestander av store rovdyr, uavhengig av om de va deler av store, grenseoverskridende bestander. Stemmetallet for galskapen var 59-52. Og Berntsen fikk sitte.

Det er ytringsfrihet i Norge, og du kan stille de spørsmål du vil. Men svar får du ikke.

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!