En av de første timene jeg hadde med den klassen, mens vi ventet på at iPadene deres skulle bli klare, så ba jeg dem ta fram mobiltelefonene sine. Etter at jeg sa det, så gikk resten av den timen i svart. Jeg klarte ikke på noen som helst måte å samle fokus hos samtlige elever lenge nok til å få gitt en felles beskjed eller skapt et felles faglig momentum. Det var som å forsøke å holde en klase med ål stille med bare to armer. Etter å ha forsøkt med alle triks og strategier jeg hadde, så ga jeg i realiteten opp. Det var på ingen måte dårlig stemning og elevene hadde det aldeles utmerket – men min plan for timen gikk ettertrykkelig i vasken. Hvorfor?
Det står klokkeklart for meg at disse elevenes erfaring med bruk av mobil så langt i livene deres, både privat og i skolesammenheng, var forbundet med kos eller ikke-faglig arbeid. Så på Pavlovsk vis skrudde de på sine sosiale antenner da mobilen kom fram, og innarbeidede vaner er vanskelig å motstå eller endre.
I løpet av de påfølgende tre årene jeg har hatt klassen, har jeg og mine kolleger sakte, men sikkert klart å endre bruksmønster og atferd til noe mer konstruktivt – men lerretene vi sendte fra oss var langt fra ferdig bleket.
Kan det hende at på samme måte som man sier at det trengs fem positive for å veie opp for en negativ (kommentar, hendelse, erfaring), så trengs det fem formålstjenlige brukererfaringer for hver underholdningspregede ?
Det dukker stadig opp ulike varianter av diskusjonen om mobilfri skole, og jeg sliter hver gang med å forstå problemet eller kjenne igjen virkeligheten som beskrives.
Ikke fordi jeg ikke skjønner at telefon kombinert med sosiale medier er en forstyrrende faktor – for det skjønner jeg – men fordi jeg ikke skjønner hvorfor problemet begrenses til mobiltelefonen og fordi jeg overhodet ikke kjenner igjen den antisosiale varianten av ungdommer som har tilgang på mobilen sin i løpet av skoledagen.
Derfor den innledende anekdoten: elever som har erfaringer der mobilen kun tas fram som belønning eller tidtrøyte, får storesøsken-syndromet. Nevnte syndrom er redselen for at det skal gå tomt for smågodt fordi større søsken er så grådige, så man må forte seg å spise så mye som mulig før det går tomt. På samme måte må man forte seg å kose seg med mobilen fordi man aldri vet hvor lenge lykken varer.
En klasseromshverdag der undervisningen forstyrres av stadig snarturer inn på sosiale medier, blir fort en oppstykket hverdag. Men samtidig har jeg stor respekt og forståelse for at elever på samme måte som voksne kan ha behov for korte pauser eller avbrekk til noe annet. Min hovedstrategi når elever har Snapchat oppe i timen, er derfor å lage et teit tryne over skulderen for så å starte en faglig prat om det de faktisk skal gjøre. Da blir det god stemning og det går ikke bort så mye tid til pekefingerelaterte aktiviteter. Sitter du på snap den korte tida jeg instruerer klassen, så blir jeg sint. Det er respektløst, og alvoret i den typen handling og holdning er lett å kommunisere. Det er jo bare å si fra, lizm. Utover det, er ikke telefon et problem. Selv gjør jeg grovt regnet 1/3 av mine arbeidsoppgaver på mobilen min, så hadde du tatt fra meg den ville du rett og slett gjort det vanskeligere for meg å gjøre jobben min på ønsket måte. Denne teksten er skrevet på mobilen.
Når vi snakker om å gjøre elevene klare for fremtidens arbeidsliv, så er jo den type fleksibel arbeidsflyt en nøkkelfaktor.
Jeg frykter derfor at mobilforbud i beste fall behandler et symptom som ikke engang forsvinner, det blir bare skjult. Det er jo ikke slik at sosiale medier er noe eksklusivt for mobilen. Snap kan sjekkes på PC også, og står du primært foran klassen i din undervisning, så er jeg villig til å satse ganske mye på at nettopp det gjøres hvis telefonene er lagt i et hotell.
Videre sliter jeg med å kjenne igjen den usosiale virkeligheten folk tror at skoler med fri mobilbruk har. Igjen forstår jeg godt at nesa i en skjerm kan være usosialt, men samtidig kan det nettopp være en sosial redningsbøye for enkelte elever. Jeg observerer elever som er sosiale både med og uten skjerm. Enten fordi de aktivt velger å spille bordtennis, kort eller enspretten – eller fordi de spiller spille sammen på skjerm, viser hverandre ting på skjerm eller er sosiale og på skjerm samtidig. Det er absolutt ikke slik at mine elever sitter apatisk stirrende på hver sin skjerm i friminuttene, tro det eller ei. Det er stikk motsatt.
Så slutt å anta hvordan noe er fordi du selv kjenner på en dårlig samvittighet. Jeg påstår ikke at vår skolehverdag med fri bruk av mobil er uten utfordringer eller friksjon, men jeg påstår absolutt at de positive effektene og potensialet glatt trumfer skremmebildet som males av folk som åpenbart ikke har vært på min skole.
Det er min jobb å skape trygge elever og medborgere, kritiske tenkere og kreative produsenter. Å frata dem potensialet som ligger i å bli bevisste brukere av telefonen, er et kontraproduktivt tiltak.