SEIER: Gambia sto på randen av borgerkrig da mangeårig president Yahya Jammeh nektet å gi seg etter å ha tapt valget i desember. Så steppet nabolandene inn og fikk kastet Jammeh. Det ble mottatt med feiring i hovedstaden Banjul. FOTO: CARL DE SOUZA/NTB SCANPIX

SEIER: Gambia sto på randen av borgerkrig da mangeårig president Yahya Jammeh nektet å gi seg etter å ha tapt valget i desember. Så steppet nabolandene inn og fikk kastet Jammeh. Det ble mottatt med feiring i hovedstaden Banjul. FOTO: CARL DE SOUZA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

30-01-2017

Store menn, mindre rom

Det har blitt færre av dem, men fortsatt klynger et knippe sterke menn seg til makten i Afrika. Det kan det bli slutt på.

De er store og sterke, omgis av folk som sjelden opponerer, de manipulerer informasjon og fråder over uavhengig pressedekning. Denne kommentaren handler ikke om den nye presidenten de har fått over dammen, men et knippe eldre menn som klamrer seg til makten i Afrika. De er kjent som kontinentets «sterke menn» men flere av dem passer det nok bedre å beskrive som geriatriske. Nå har de plutselig fått en ny utfordring, regional samhandling har tvunget en av deres egne fra tronen. Dagen etter Donald Trump ble tatt i ed foran Kongressen i Washington steg Gambias tidligere president Yahya Jammeh på et fly i hovedstaden Banjul, med kurs for Ekvatorial Guinea.

Afrikas såkalte sterke menn kan løst deles i to kategorier, de første er de virkelige diktatorene, som på tross av at kontinentet har gått i demokratisk retning de siste 30 årene ikke bryr seg noe særlig om valg eller annen legitimitet enn det en fjern fortid som geriljaleder kan gi. Det var flere av dem før, og de var gærnere. Tenk Idi Amin i Uganda, eller Omar Bongo i Gabon, men det er fortsatt et lite knippe igjen. De to lengstsittende er for tida Ekvatorial Guineas Teodore Obiang Nguema, som tok makten fra sin blodtørstige onkel i 1979. Og Angolas Jose Eduardo dos Santos som har sittet en knapp måned kortere enn Obiang. Mens Obiang har utpekt sin sønn ved samme navn til sin etterfølger, har dos Santos skapt et skinn av demokrati rundt sitt eget styre, og varslet at han vil gå av i år. Det er partiet, MPLA som vil utpeke etterfølger, og det ligger an til å bli forsvarsminister Joao Lourenco. En annen med et ferniss av demokrati rundt sitt styre er Zimbabwes Robert Mugabe. Han har sittet nesten like lenge som Obiang og dos Santos, Mugabe kom til makten i 1980. Den nå 92 år gamle presidenten er nylig utpekt av sitt parti, ZANU-PF som presidentkandidat i 2018. Disse tre er i en kategori for seg selv. De har klart å hegne godt om sin egen posisjon, på tross av valg, med omfattende sikkerhetsstyrker og sterkt forsvar ved sin side.

Den neste kategorien afrikanske sterke menn kom til makten noen år etter den eldste generasjonen. Disse har også ofte fortid som geriljaledere eller kuppmakere, men har fått sitt mandat fornyet gjennom valg. Den som har sittet lengst er Kameruns Paul Biya, som har sittet siden 1982. Så er det Yoweri Museveni, som har styrt Uganda siden 1986. Museveni har ofte blitt sett på som en slags demokrat. Han har stilt til valg, og vunnet flere ganger. I Tsjad er presidenten Idriss Déby siden 1990. Man kan argumentere for at Denis Sassou Nguesso i Republikken Kongo er i en slags egen kategori. Han ble først president i 1979, men ga seg i 1992, for så å komme tilbake i 1997 og sitter fortsatt. I Rwanda har Paul Kagame sittet siden folkemordet i 1994. Ved inngangen av vårt eget årtusen fikk disse langdistanseløperne selskap av Joseph Kabila (i landet kalt Den demokratiske republikken Kongo) i 2001 og i Pierre Nkurunziza (Burundi) i 2005. Disse mennene har gitt Afrika en ny -isme. Det kalles «third Termism» – altså presidenter som ofte går på tvers av grunnlov og rettssystem for å sikre seg en tredje, fjerde eller sjette presidentperiode. Ikke uten protester, ofte bringer de landene sine på randen av borgerkrig for å sikre seg selv nye perioder.

På kanten av borgerkrig var også Gambia sist måned, etter at president Yahiya Jammeh nektet å gi seg etter å ha tapt valget for opposisjonskandidat Adama Barrow. Men så skjedde noe nytt. Gambias naboland, organisert i den regionale sammenslutningen Ecowas, krevde at Jammeh skulle gi seg. Og etter lange telefonsamtaler, toppmøter og omfattende reisevirksomhet satte de makt bak kravet. Med mandat fra den Afrikanske Union (AU) sendte Nigeria krigsskip mens Senegal samlet sine tropper langs grensen. 19. januar, dagen før Trump skulle tas i ed i Washington, ble Barrow tatt i ed i Senegals hovedstad Dakar. Stilt ovenfor dette, forlot hærsjefen i Gambia Jammehs side og så var det bare å telle ned til den mangeårige diktatoren sjøl fløy ut av landet. Til kollega og nå eldst i lauget, president Obiang i Ekvatorial Guinea. Nabolandene lyktes altså i å sikre et fredelig maktskifte. Dette har ikke gått upåaktet hen i andre afrikanske hovedsteder. Nå er det lite trolig at AU kommer til å være like strenge med alle. De var ikke like strenge da Burundis Pierre Nkurunziza drev det lille landet ut i kaos for å sikre seg selv en tredje periode i 2015. De har ikke vært like strenge mot Kongos Joseph Kabila, som før jul skulle ha arrangert valg, men har utsatt det. Mange av de nevnte over har venner og allierte, og selvfølgelig, egne seter i AU. Men Jammehs fall vil gi håp til opposisjonspolitikere som forbereder seg på nye omganger med tvilsomme valg og motvillige presidenter. Også tilsynelatende sterke menn har svake punkt, i Yammehs tilfelle var det naboene. Hans endelikt bør være et tydelig signal til andre, for det er ingenting som varer evig, ikke engang et tropisk diktatur.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!