Selskapet har fått frie tøyler som det har brukt til en storstilet satsing i utlandet. Med få unntak har dette vært lite vellykket. Feilinvesteringer har tvunget Statoil til store nedskrivninger.
Siden oppstarten i 1972 har Statoil vært flaggskipet i norsk petroleumsvirksomhet. Selskapets formål var å bygge ut olje- og gassfelt på norsk sokkel. Dette har selskapet gjort, og mye dertil. De siste ti årene har Statoil investert i kostbare prosjekter som oljesand i Canada, skiferolje og skifergass i USA og dypt vann i Brasil. Omtrent halvparten av selskapets påviste reserver er i Norge. Virk-somheten i Norge er vesentlig mer lønnsom enn geskjeften i utlandet. I 2014 hadde selskapet et samlet resultat på 8,8 milliarder kroner. Virksomheten i Norge ga et resultat på 36,8 milliarder kroner, men dette ble oppveiet av et tap på 36 milliarder kroner fra driften i Amerika. I 2014 henla Statoil omtrent halvparten av sine kapitalinvesteringer til Norge, men under en tredjedel av letebudsjettet.
Statoil driver en storstilet overføring av penger fra Norge til utlandet. Nå betaler Statoil utbytte til aksjonærene, til tross for svak inntjening, og må derfor låne penger og selge seg ut av felt som selskapet i sin tid ble tildelt av den norske stat uten vederlag. Utbyttet til aksjonærene styrker børskursen og bonusen til ledelsen, men selskapet svekkes ved større gjeld og færre reserver. Tallene viser klart at det hadde vært gunstigere for det norske samfunnet om Statoil hadde holdt seg til det opprinnelige formålet: å bygge ut norsk sokkel. Et bedre alternativ kunne ha vært et særskilt selskap for satsing i utlandet uten å ta med seg gavene fra det norske samfunnet.
Statkraft er et annet selskap som har fått overført store verdier fra det norske samfunnet. Risikoen er selvsagt at Statkraft gjør som Statoil og satser på tvilsomme prosjekter i utlandet som i sin tur fører til nedskrivninger og overføring av penger ut av Norge. Ledelsen vil kunne bli fristet til å ta opp lån med sikkerhet i norsk vannkraft for å betale utbytte, drive opp aksjekursen og sine egne bonuser. For den blåblå regjeringen synes prinsippet om privatisering imidlertid viktigere enn erfaringene. Også i dette tilfellet kunne et bedre alternativ være et særskilt selskap for å hindre overføring av penger ut av Norge.
I begge tilfelle er problemet ikke begrenset til en konsernledelse som først og fremst tenker på seg selv og sine egne bonuser, men det omfatter også politikere som uten videre ettertanke er villige til privatisere grunnrenten, ekstrafortjenesten fra våre naturressurser, og unnlater å forvalte eieransvaret på samfunnets vegne.