Debatt

Stivpyntet folkekirke

Kirker rustes opp, men hva gjøres med språket?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Årets maimåned har bydd på supervær helg etter helg. Da er det ikke spesielt fristende å bli sendt på tvungent kirkebesøk, men mai er folkekirkemåneden fremfor noen. «MÅ vi gå i den konfirmasjonen eller barnedåpen», er nok et hett diskusjonstema i mange familier.

Jeg forstår det godt. Å ofre godt vær og dumpe inn i en lokal kirke når man verken har noe forhold til menigheten eller har trosmessig tilknytning, må være vanskelig.

Stivpyntede er de, men de virker å ha kommet inn på et minebelagt område. Kun de færreste lyser av trivsel og avslappethet. Blikket er stivt festet rett fram. Kroppsspråket avslører ønske om å komme seg ut raskest mulig. De som er tvunget inn på fremmed mark, sliter åpenbart med å forstå hva som formidles. Det glade budskap gjøres tungt tilgjengelig. Når de samme folkene er i utlandet, forteller de om hvor fint det er å besøke kirker.

Arkitekturen i mange norske kirker er innbydende, men språket setter stengsler. En liten trøst: Det har vært verre. Norske prester har løftet seg mange hakk når det gjelder prekener. Siste måneden har jeg vært i mange kirker. På talerstolen har det ofte vært kvinner som kommunisert godt og bredt.

Men likevel er det noe som skurrer alvorlig når jeg vurderer totalopplevelsen av en typisk gudstjeneste i en norsk folkekirkemenighet. Liturgi kalles det og har mange elementer i seg. De lokale menighetene har fått større frihet til å velge form og språk, men tenker man på dem som går sjeldent til kirke, er kommunikasjonen ikke blitt det spor bedre.

Mye av det formidles fra alteret er underforstått. De som ikke kan kodingen, må ha store problemer med å forstå hva som formidles i salmer, liturgi og kirkebønner. Mai er en verstingsmåned i så måte. Da rulles hele det nasjonalistiske, åndelig arsenalet fra unionsoppløsningens tid ut også i kirkene. Hele Norge presenteres som de er i en lykkerus av «No livnar det i lundar» og flaggborger. Det er Blix og Hovden, og jeg skjønner godt at folk må spørre seg: «Er det bare Norge Gud er på parti med?» «Har landet her i nord fått en eksklusiv avtale med Vårherre?»

Faste kirkegjengerne kan ha vansker med å godta kritikken for at deres kirke fører et eksklusivt, åndelig språk. De viser til tradisjoner. «Slik har jo det alltid vært. Hvorfor skal man endre på alt?». I neste omgang kan de svinge seg rundt med de store ordene om hvor viktig folkekirken er. Besøkstall brukes for å vise hvor langt kirken når ut. I statistikken skjelnes det ikke mellom «tvungne« og «frivillige» besøk. Kirkens ledere har gode muligheter til å lure seg selv. De kan argumentere med at budskapet når fram og at språk ikke trenger å bli endret.

Språket vi fører avslører våre holdninger. For noen uker siden var jeg på gudstjeneste i Nordstrand kirke. Her er det ikke spart på noe – ombyggingen er blitt svært smakfull. Så er dette med de små detaljene da. Da jeg gikk ned i toalettanlegget, fant jeg følgende plakat på dodøren: «WC for DAMER. TOALETTENE HAR BYTTET PLASS. DAMER (INKL. STELLEBORD) TIL VENSTRE. HERRER RETT FRAM»

Som nybakt bestefar til en gutt på åtte måneder, er jeg ennå ikke blitt bleieskiftarbeider. Men å si at dette er mødres og bestemødres eksklusive oppgave, reagerte jeg likevel på. Språket på dodøren avslørte noen gamle holdninger.

Å bli praktisk rådvill fordi man er ekskludert, er ille nok. Å bli åndelig rådvill og forvirret, er langt verre. Plakaten på dodøren i Nordstrand kirke vil nok bli endret, men det er langt vanskeligere å gjøre noe med det åndelige språket som er innarbeidet i mange hundre år. Skal kirken unngå i bli marginalisert i det norske samfunn, er det en nødvendig opprustning.

Mer fra: Debatt