Når man skal skape noe, enten det er en tekst, et maleri eller musikk, så skjer skapelsen et sted mellom følgende ytterpunkter: Ved at personen har detaljerte og tydelige tanker om hva den vil lage før skapelsesprosessen begynner, for så å holde seg til disse. Og, på den andre enden av skalaen, hvor personen ikke vet hva den skal skape, men lar skapelsen skje i dialog med verket. Den sistnevnte metode kan forklares ved at en person skriver en setning for så å lese denne setningen (eller ha den friskt i minne), og der igjen skrive en ny setning som er et naturlig svar på den forrige. Det ligner når man plystrer en melodi man finner opp i farten, de tonene man nettopp har plystret er de som naturlig skaper de neste. Ved denne metoden mister, på sett og vis, kunstneren kontrollen over verket, han vet ikke hva han skal skape før han har skapt det. Jo nærmere ens arbeidsmetode er den første, hvor man styrer skapelsen etter en allerede detaljert idé, jo mer informasjon kan man komme med i en søknad og jo mer øker sjansen for stipend. Dess nærmere arbeidsmetoden er den sistnevnte, hvor kunstneren ikke vet hva den skal skape før det er skapt, dess vanskeligere blir det å lage synopsis eller prosjektbeskrivelse.
De som vet innholdet og formen for det de skal lage, de kan redegjøre for dette i en søknad. Men også blant dem gjør kulturrådet favoriseringer. De som, i sin produksjon, har kvalitetstyngden i innholdet eller kvalitetstyngden i formen, kan forklare for søknadsleserne hva disse kvalitetene består av. Men hvis kunstverket har sine kvaliteter i hvordan formen og innholdet forenes, så vil ikke søkeren være i stand til å forklare dette. Man kan forklare hva man vil si, man kan forklare hvordan man vil si det, men den effekten som oppstår idet man sier en bestemt ting på en bestemt måte, den kan ikke forklares, den kan kun illustreres. I en søknad om arbeidsstipend kan man legge ved utdrag/eksempler, men når man skal forklare innholdet og formen hver for seg i søknadsteksten, så vil de løsrevne elementene ofte fremstå som banaliseringer. Søkere hvor innholdet eller formen alene utgjør kvalitetstyngden har fordeler.
Kulturrådet må gjøre noen grunnleggende forandringer i søknadsbetingelsene sine slik at ingen arbeidsmetode og ingen type kunst favoriseres.