Gjennomsnittet av de nasjonale målingene så langt i mars viser at partiene til venstre i det politiske landskapet har en oppslutning på om lag 57 prosent. Sammenlignet med valgresultatene er dette den sterkeste oppslutningen venstresiden har hatt etter krigen. Norge er annerledeslandet i Europa. Mens velgerstrømmene på kontinentet går mot høyre, går de her i landet mot venstre. Hadde det vært stortingsvalg og ikke kommunevalg 9. september, ville venstrepartiene med et resultat likt snittet av dagens meningsmålinger fått i overkant av 100 stortingsrepresentanter.
Venstresiden er ifølge målingene ikke bare sterkere, men den er også mer oppsplittet enn noen gang. På 1940- og 1950-tallet besto venstresiden av et dominerende Ap og et etter hvert ubetydelig Norges Kommunistiske Parti (NKP). SF/SV meldte seg til tjeneste for venstresiden ved inngangen til 1960-tallet. Ap, SF og NKP fikk over 50 prosent av stemmene ved valgene det tiåret. Med 1970-tallet kom nedgangen. Oppslutningen om venstresidens partier falt under 50 prosent ved valgene og har aldri senere kommet over midtstreken.
Alarmklokkene på venstresiden ringte ved valget i 2001. Ap fikk elendige 24,3 prosent. SV fikk sterke 12,5 prosent. Med 36,8 prosent til sammen var venstresiden veldig langt unna regjeringsmakten. Ap svarte på utfordringen med å åpne døra til regjeringssamarbeid med andre partier.
Ved valget fire år etter krysset Sp linjen mellom de borgerlige og sosialistene. Partiet slo følge med SV inn i Jens Stoltenbergs regjering. Med Sp på laget vokste oppslutningen om venstresiden til gamle høyder (48 prosent). Tolv år senere kom også Rødt og MDG for alvor på banen. Tre partier på venstresiden var blitt til fem. 49,3 prosent ved valget i 2017 holdt likevel ikke til regjeringsmakt. Sperregrensen for utjevningsmandater til Stortinget på 4 prosent sørget for det.
Så langt på målingene i mars ligger Rødt over sperregrensen med 5 prosent, mens MDG ligger akkurat på grensen. Ap har 26,7 prosent, SV 7,6 prosent og Sp 13,6 prosent. Et slikt valgresultat ville gitt mer enn 100 stortingsrepresentanter. Støre kunne gå i gang med å snekre en fargerik regjeringsplattform.
Alle de fem partiene på venstresiden skal ikke med i regjeringen. Det får klare seg med tre. Men det er mulig at en regjering med Ap, SV og Sp vil trenge både Rødt og MDG for å få flertall. Støre må da gjøre en avtale med de knallrøde og de sterkt grønne. Det vil utfordre tidligere utenriksminister Støres diplomatiske evner. Det vil glede mange på venstresiden, men falle tungt for brystet for en del folk i Ap.
Den tid den sorg. Mens man venter på valget, kan venstresidens partier glede seg over at de til sammen er dynamitt. Et valgresultat i tråd med dagens meningsmålinger vil sprenge Solberg-regjeringen i småbiter.
Sp tok gleden helt ut på landsmøtet sist helg. Partileder Trygve Slagsvold Vedum ble hyllet som en helt. Da han ble valgt til leder, hadde Sp 5,5 prosent. Lokale målinger viser at Sp ligger an til 15,5 prosent ved høstens valg. Alt kan ikke tilskrives lederens innsats. Trygve Slagsvold Vedum har mye å takke regjeringens sentraliseringspolitikk for. Men at lederens innsats og karisma har hatt betydning for Sp framgang, er det ingen tvil om.
Til helgen er det SV som skal juble på landsmøte. Partiet har ikke vokst så sterkt som Sp, men et valgresultat på linje med dagens meningsmålinger vil være et godt resultat. Leder Audun Lysbakken vil få en fortjent hyllest på helgens møte. Lysbakken snublet inn i partilederjobben etter å ha måttet gå av som statsråd i Stoltenbergs regjering i 2012.
Lysbakkens første stortingsvalg som leder ble en katastrofe. SV berget seg så vidt ved valget i 2013 med 4,1 prosent. Partiet tok samling i bånn og i de siste årene har Lysbakken, i likhet med Trygve Slagsvold Vedum, gjort det meste riktig. Audun Lysbakken er sterk og klar i opposisjonsrollen. Partiet har en tydelig profil konsentrert om klima og ulikhet. SV framstår som et alternativ for misfornøyde Ap-velgere.
For dem er det fortsatt mange av. Velgerstrømmen til venstre går utenom Ap. Partiet sliter med å holde valgresultatet fra 2017. Lokale meningsmålinger viser at kommunevalget til høsten kan bli det dårligste i partiets historie. Når Ap samles til sitt landsmøte i slutten av neste uke, vil ikke jubelen sitte like løst som hos Sp og SV. Ap har ganske enkelt mindre å juble for.
Det kan endre seg. Ap har alltid vært flink til å arrangere landsmøter. Det er ingen andre partier som har så drevne og erfarne folk som landsmøtedeltakere. Landsmøter i Ap er politiske verksteder. Denne gangen skal det hamres ut manifester om distriktspolitikken, arbeidslivet, migrasjon og oppvekst. Det burde også komme et vedtak om klima. Landsmøtet må gi beskjed om at oljeboring i Lofoten, Vesterålen og utenfor Senja aldri vil bli aktuelt.