STEPHEN HAWKING SPEKULASJONER OG DOMMEDAGSPROFETIER
Dommedags forestillinger og undergangs myter later til å være populære og å florere på nytt for tiden.
Basert på en nylig publisert vitenskapelig artikkel i Nature, skrev Dagbladet for noen dager siden en artikkel om at vi kun har tre(!!) år igjen på oss til å stoppe klimakrisen. Denne påstanden har jeg allerede kommentert i Dagsavisen. Nye Meninger og i Vårt Land Verdidebatten.
Her følger en ytterligere moral-etisk utdypning av problemstillingene, der romantiske dommedags spekulasjoner de siste dagene også har kommet fra den verdenskjente astrofysikeren Stephen Hawking som nettopp har vært til stede på den årlige Star-mus festivalen (som i juni i år, har vært avholdt i Trondheim).
Stephen Hawking har i det siste flere ganger uttalt at mennesket har 100 år på seg til å finne et nytt sted å bo. Han foreslår en ny og fast bopel på månen innen 2020(!) og på Mars på litt lenger sikt.
Jorden vil om 100 år være ubeboelig, sier Hawkings.
Her later astrofysikeren til å vandre i de samme misantropiske fotspor som allerede er godt kjent fra guruen James Lovelocks bok uttrykt i "Gaias Hevn".
Hvis vi begynner å reflektere litt over hva uttalelsene til astrofysikeren Stephen Hawkings og hans likesinnede faktisk uttrykker av tankeløshet, blir disse forgudete "geniene" avkledd.
La oss foreta et lite filosofisk tankeeksperiment.
Hvor mange av jordens milliarder mennesker vil måtte være igjen på jorden om 100 år? Det er kun noen ytterst få individer som, hvis overhodet mulig, kunne få reise til månen eller til mars for å opprettholde menneskeheten der! Hva med resten av oss?
Hvis Hawkings skulle ha rett i sin fremtidsprognose, vil konsekvensen underforstått bety at hele menneskeheten vil bli utryddet under de mest forferdelige forhold innen 100 år. Hvilken form for etikk og humanisme er dette uttrykk for?
Dessuten innebærer Hawkings tanker en ekstrem form for antroposentrisme fordi han stilltiende kun tenker på menneskets mulighet til å overleve, mens han lar resten av jordens og naturens livsformer det glatte lag.
Det er uhyggelig når de mest fremstående tenkere og vitenskapsfolk bruker deres autoritet innenfor et smalt forskningsområde til å uttale seg bredt om økologisk helt generelle, men livsviktige spørsmål.
Slike komplekse problemstillinger medfører grunnleggende etisk-moralske spørsmål. Disse tas overhodet ikke med i betraktningen, mens astrofysikeren svever ut i den kosmiske tåkeheimen og lever på sin egen teknofikserte drømmesky, mens livet under ham ender i "en alles kamp mot alle".
"Ansvar" heter på engelsk "Resposibility". Oversatt til godt norsk betyr det "evnen til å handle". Og evnen til å handle krever kloke valg ut fra de beste og sikreste alternativene vi allerede har kjennskap til. Disse finner vi innen de kritiske naturvitenskapene som til gjengjeld bør være basert på våre dypeste moralske og etiske prinsipper.
Klima- og økokrisene byr på enorme problemer og utfordringer, men la oss ikke glemme hva vi har å kjempe for.
David Attenboroughs livslange økologiske engasjement og filmproduksjon er den aller viktigste motgift i en prekær livssituasjon mot uansvarlige dommedags profetier og sensasjonslystne spekulasjoner. Disse utspillene tjener kun til økt handlingslammelse og fatalisme,- det siste vi har behov for akkurat nå.
◦