Vi nærmer oss igjen 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Men i år er det togtrøbbel i Drammen. For når toppidretten inntar byen, da må noe så bagatellmessig som årvisse arrangementer på den internasjonale kvinnedagen innordne seg. Klart det! Skisprinten er onsdag andre uka i mars hvert år. Datoen settes opp av det internasjonale skiforbundet, og da kan man selvfølgelig ikke ett år velge dagen før eller dagen etter! Dessuten kan det jo hende at folka i Skiforbundet aldri har hørt om den internasjonale kvinnedagen? For ellers hadde de selvfølgelig vist så mye respekt at de hadde flyttet skisprinten én dag?
Men Arne Madsen, leder i FIS World Cup i Drammen, skjønner ikke kritikken. «Skisprinten bør jo være en ypperlig anledning for å markere kvinnedagen.» (Dagsavisen Fremtiden 6. januar). Dette er jo fullstendig bak mål! Hvor historieløs går det an å være?
Vi marsjerer framover mot likestillingssamfunnet, men er ikke kommet i mål. Lønnsgapet mellom kvinnelige og mannlige ledere fortsetter å øke. På ett år har forskjellen økt med 5,5 prosent, viser Norsk ledelsesbarometer. Ni av ti avisredaktører er menn, og 80 prosent av lederne i FN er menn til tross for at organisasjonen i 70 år har arbeidet for global likestilling. Heller ikke den nye generalsekretæren ble en kvinne til tross for en global kampanje hvor sju kompetente kvinner var listet opp. Argentinas utenriksminister, Susana Malcorra, en av de sju, skal ha uttalt: «Du har ikke en sjanse hvis du er kvinne. Det er ikke et glasstak som hindrer kvinner i å nå toppen i FN – det er et ståltak.»
La oss foreta et lite historisk tilbaketog og framheve kvinner som har slått sprekker i det berømte glasstaket – som dessverre viser seg også å ha glassvegger som må knuses: Katti Anker Møller, første forkjemper for selvbestemt abort. Elise Ottesen Jensen, en av Skandinavias viktigste forkjempere for likestilling og seksualopplysning. Betzy Kjelsberg, Norges første kvinnelige fabrikkinspektør som dannet Kvinnelig Handelsstands forening i Drammen, Drammens Kvinnesaksforening og Drammen Kvinneråd. Nasjonalt var hun sentral i etableringen av Norsk Kvindesaksforening og Norske Kvinders Nasjonalråd. Ingrid Bjerkås som 19. mars 1961 ble ordinert til prest som første kvinne. Torild Skaar, vår første kvinnelige lagtingspresident og selvfølgelig Gro Harlem Brundtland, vår første kvinnelige statsminister. Gro var en av mange som heiet på Hillary Clinton. Vi vet hvordan det gikk. Glasstak og glassvegger ble ikke knust selv med nesten tre millioner flere stemmer enn han som har tafset seg fram til Det hvite Hus. Da tapet var et faktum, sa hun bla: «Vi har ikke knust det høyeste glasstaket ennå. Men en dag vil noen gjøre det, forhåpentligvis raskere enn noen tror akkurat nå.» Og dagen etter presidentinnsettelsen, toget mennesker verden over, mer enn 3 millioner bare i USA, i Women’s March i protest mot Trumpens kvinnesyn.
Dagens kvinner lar seg så absolutt høre. Ei ung sognejente, Andrea Voll Voldum, offentliggjorde navnene på tre voldtektsfrikjente karer, til skrekk og advarsel. De ble i fjor frifunnet for grov gruppevoldtekt i Hemsedal i 2014. Dette resulterte i demonstrasjoner i bygd og by. Og Andrea? Hun har vunnet jenteprisen for 2016, Astrid Gunnestads minnepris, blitt Årets sogning og Årets navn i Dagbladet.
Vi har flere modige, unge jenter. Kaja, 16 år, fikk nylig prisen for «Årets stemme» av Drammens Tidende. Og så er det bla. Nancy, Fathia, Isra, Faten, Sofia, Amina, Maria, Rania, Fatema, Iqra og Mahira. Mahira skrev i DT 13. august: «Det er vanskelig å se for seg en muslimsk utgave av Andrea Voll Voldum, en tøff jente som med sin mor ved sin side kjemper sammen for rettferdighet. () De fleste foreldre i muslimske miljøer er redde for skam.»
Men fjoråret var året da «de skamløse jentene» lot seg høre. Dette er jenter med minoritetsbakgrunn som har gitt krystallklar beskjed om at de ikke eier skammen andre prøver å påføre dem. En av jentene sier det slik i Aftenposten 15. desember 2016: «Jeg er den godt integrerte innvandrerjenta som snakker dialekt, den du ser leende høyt sammen med venner på skolen. () Men du ser meg ikke på klassetur, du ser meg ikke på bursdagsfeiringer, du ser meg ikke på fotballtreninger. () Jeg er den som lever under lydløs sosial kontroll. () De minte meg alltid på at jeg bærer hele familiens ære på mine skuldre. () Jeg har valgt å gjøre noe mange minoritetsjenter har gjort før meg, og mange vil gjøre etter meg. Jeg har valgt å bryte ut. Jeg har valgt friheten til å råde over mitt eget liv. () Jeg håper fremtiden nå står åpen for meg, og jeg vil møte den med åpne armer.»
Disse stemmeløse som har gjenfunnet sin stemme, må nå oppleve noe helt annet enn et tomt ekko. Vi må stemme i. Det heter kort og godt kvinnesolidaritet. Deres kamp er vår kamp. Hiv dere på toget! Vi blir flere og flere. Men fremdeles er det mange ledige plasser. Og selv håper jeg at det er ledig ved siden av Azra Gilani. Den 29. september 2016 skrev hun i Aftenposten: «Mammahjertet mitt verker ved tanken på at unge jenter blir drapstruet av egne foreldre fordi jentene har kjærester eller ikke er jomfruer når de gifter seg. () Det som opprører enda mer, er fraværet av muslimske mødre i denne debatten. Hvorfor står dere ikke opp mot denne behandling av jentene våre? Har ikke mange av dere opplevd det samme som jentene deres nå opplever? () Vi må handle nå. Til spesielt muslimske mammaer har jeg en klar beskjed: Det er kvinnene som må stå opp mot de mannsdominerte begrepene ære og skam.»
Klar tale. Og vi skal stemme i, vi som har formødre som måtte ikle seg skammeskaut og stå til spott og spe i kirken dersom de hadde født barn utenfor ekteskap. For en skamfull forhistorie!