Debatt

Stay trygda

Hvis velferd er viktigst bør vi slutte å være så engstelige for trygdeutbetalingene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Trygd [trygd] -en; trygder, av norrønt trygð ’sikkerhet’; avledet av trygg.

(Fra Det norske akademis ordbok)

Det finnes bare én akseptert sannhet om trygd: At det er noe uønsket, noe vi bør begrense, ha minst mulig av og aller helst også føle skam over å være avhengig av. I debatten om trygd hører vi ikke bare at politikerne er bekymret hvis utbetalingene blir for store til for mange. Hvis de som mottar trygd synes det er helt OK å få den, er også det grunn til uro. Da har ikke politikken virket. Først hvis du skammer deg for å motta trygda, har du riktig mottakeratferd. Forskere snakker om at trygd smitter. Som om det skulle være et virus eller en sykdom.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein her

Det går an å se dette på en annen måte. Visst er det ille, og et problem, at folk blir syke. At de sliter med rus, psykiske plager eller en kropp som ikke orker mer. Ingen ønsker seg det, verken for seg eller sine. Men selv om det er problemer som er årsaken til at folk får trygd, er det ikke det at de får trygd som er problemet. Trygdemottakere omtales som en trussel mot velferdsstaten. Men det er omvendt. De er selve poenget med velferdsstaten.

Den ble aldri bygd for å stenge flest mulig ute og yte minst mulig hjelp, eller fordi svakhet var uønsket og burde fjernes. Velferdsstaten ble bygget for å inkludere flest mulig mennesker, yte best mulig hjelp til dem som trenger det og hindre utstøting.

For ikke så veldig lenge siden var dette en selvfølge. Før trygdebeistet, trygdesjokket, trygdesmitte og Nav-ere, ble veksten av antall trygdede sett på som et adelsmerke, et bevis på at politikken virket.

I 1962 sa daværende statsminister Einar Gerhardsen det slik i et TV-intervju: «Det siste året før krigen brukte en 140 millioner kroner til trygdeytelser. I dag er beløpet kommet opp i 2800 millioner». (Her kommer han med et forsiktig, men stolt smil og begynner å gestikulere ivrig med den ene hånda). «Og dette er også uttrykk for en seier for fellesskapstanken og tanken om solidaritet mellom samfunnsgrupper – og landsdeler».

Om dagens statsminister skulle ha sagt at antallet trygdede hadde tatt tjuegangeren på like mange år, kan jeg love deg at hun ikke hadde smilt. Ikke at det er en aktuell problemstilling. Antallet uføretrygdede har holdt seg ganske stabilt de siste tjue årene.

En av grunnene til at Einar Gerhardsen var så fornøyd med det vi i dag ville kalt en trygdeeksplosjon, en trygdetsunami eller et trygdejordskjelv, var sannsynligvis at han hadde sett med egne øyne hva slags liv som venter dem som faller utenfor når sikkerhetsnettet ikke er der. Det var gode grunner til at vi bygde dette landet slik at mennesker skulle holdes unna nød og fattigdom.

Flere kommuner har innført såkalte aktivitetskrav til trygdemottakere. Kommer du deg ikke opp om morgenen for å utføre enkelt arbeid for kommunen, får du heller ikke penger. Dette virker. Også i den forstand at antallet trygdede går ned. Men selv om disse menneskene forsvinner ut av excel-arkene til Nav, betyr ikke det at de går i oppløsning og fordamper i løse lufta. Den erfarne trygdeforskeren Aksel Hatland ved Institutt for samfunnsforskning sier det slik: «Noen går nok til arbeid. Andre, som ungdom og kvinner, går over til å bli forsørget av familien sin. Noen går til svart arbeid, kriminalitet eller prostitusjon».

Forklaringen på at vi har flere trygdede i Norge enn i andre land, er blant annet at dette er tilbud som er tilgjengelige for folk, fordi de har opparbeidet seg rettigheter. Utenfor våre grenser faller det ofte på familien å ta seg av dem som ikke kan jobbe. En av grunntankene i velferdsstaten er nettopp at alle vi som er en del av hele storsamfunnet, stiller opp for hverandre, slik at de få, uheldige ikke er prisgitt sine nærmeste.

Hvis dette skal fungere, må noen forutsetninger være på plass. Vi må være villige til å betale skatt. Ikke se på det som en ren utgift, men som en lønnsom investering i et velfungerende samfunn. De som har behov for det, kan eventuelt trøste seg med at land med gode velferdsordninger som rommer mange, også gjør det bedre økonomisk.

En annen forutsetning er at vi må oppfatte oss som del av et større fellesskap. Det er ikke slik at «noen andre» tar «mine» penger, det er snarere sånn at et stort vi går sammen om å ta vare på hverandre. All retorikk som bygger opp under bildet av den late Nav-eren som ikke gidder å jobbe, men som tusker til seg andre folks penger, truer den samfunnsforståelsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ja da. Det forekommer trygdesvindel. Noe av den er utspekulert, og en del foregår i stor skala. Det finnes dem som heller vil jukse og svindle enn å jobbe. Og det finnes ungdommer som trenger mestring og forventninger for å komme seg videre. Alt dette er sant.

Denne uka lanserte Nav en rapport om et kommende «trygdesjokk». Den handlet om alderspensjoner, som nå er omdøpt til «Nav-utbetalinger». «Sjokket» består i at vi må betale litt mer i skatt hvis samfunnets eldre skal få like gode pensjoner om 40 år som i dag.

Det er grunn til å være på vakt når velferdsordninger omtales som om de var en belastning og ikke et gode. Trygd skal ikke være som tynger, men noe som løfter.

Mer fra: Debatt