Staten ingen sinke

Offentlig sektor er byråkratisk, treg og lite innovativ, mens privat sektor er full av garasjer med utenfor boksen-tenkere som er risikovennlige, åpne, dynamiske og endringsvillige. Denne myten får et kraftig skudd for baugen i økonomen Mariana Mazzucatos bok «The entrepreneurial state», der hun tar et fascinerende oppgjør med noen av verdens største virksomheter.

Ta Apple, sier hun. Verdens mest innovative (og lønnsomme) selskap. Og deres viktigste produkt, iPhonen. Uten GPS, touch-screen, stemmeaktivering, mobiltelefoni eller selve internett hadde en iPhone ikke lenger vært verken smart, eller for den sakens skyld, en telefon. Ikke nok med at geniet Steve Jobs største triumf var å sy sammen all denne statlige teknologien til et produkt som kunne selges, han fikk statlig støtte til å grunnlegge selskapet sitt også. Algoritmen som gjorde Google til verdens største søkemotor og informasjonsmonopolist? Statsfinansiert! Disse selskapene kunne gjerne lagt litt mer vekt på dette, når de i dag anstrenger seg som de gjør for å slippe å betale skatt tilbake til fellesskapet de er født ut av.

Eller farmasøytisk industri. Jo visst bruker de mye penger på forskning og utvikling, sier hun. Men vesentlig mer på det det siste enn det første. Og hun påpeker at 75 prosent av de nye medisinene som fortjener å kalles «banebrytende», er finansiert med offentlige midler. Private selskaper fokuserer i større grad på å lage variasjoner over medisiner som allerede finnes.

Innovasjon er ikke noe som verken skjer over natta, eller blir lønnsomt i løpet av en dag. Et åpenbart fortrinn for offentlige aktører er at de er så langsiktige som de er. De trenger ikke kreve å få tilbake investeringen sin på 3, 5 eller 7 år.

Vi har eksempler i Norge også. Det er ingen grunn til å tro at vi hadde hatt alle de flotte, nyskapende bedriftene vi har på Raufoss og Kongsberg, hvis det ikke hadde vært for de statlige investeringene i Raufoss Ammunisjon eller Kongsberg våpenfabrikk. Eller kompetansebedriftene som har sprunget ut av de offentlige investeringene i Nordsjøen.

Eller hva med den fine utviklingen vi ser med at vi nå bygger verdens mest avanserte skip i Norge. Skipsbygging, som i en periode så ut som en næringsaktivitet som var tapt til lavkostland, for alltid.

I 1939 bygde Norge en kjempestor, kostbar skipsmodelltank på det som i dag heter NTNU i Trondheim. Her har et utall skip, propeller og olje/gass-installasjoner til Nordsjøen blitt utviklet. Et hav av ingeniører har fått bryne seg på naturen i kontrollerte former. Det er all grunn til å rose norske verft og offshore-bedrifter som i dag er i verdensklasse med sine produkter, tjenester og kompetanse, men hadde de kommet dit de er uten slike offentlige investeringer. Investeringer som ikke kommer med krav om kortsiktig avkastning men som er ment å kaste av seg i generasjoner?

Vi skal neppe i framtida heller velge mellom offentlig og privat innovasjon, men troen på at det kun er privat sektor som er visjonær, endringsdyktig eller har evne til å skape noe stort og nytt bør begraves.