Kultur

Stakkars Oslo

Hva skaper den gode byen, den vi drømmer om å bo i, den turister vil besøke?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I februar presenterte Dagsavisen en «gladsak» om at Riksantikvaren og kommunen er blitt enige om å ta vare på 21 områder i Oslo. Dette er resultat av mekling etter Riksantikvarens innsigelse mot forslag til ny kommuneplan. Men avisa presenterer kun halve sannheten – ingenting sies om kulturmiljøene som ofres.

Kommuneplan til besvær

Oslo kommune og staten har lang tradisjon for dragkamper om hovedstadens kulturminner. Kommuneplanene fra 1992 og 2001 ble godkjent ved kongelig resolusjon, der staten grep inn fordi kommunen ikke ivaretok nasjonale kulturminneverdier godt nok. I kgl.res. ble det lagt sterke føringer for hvordan kommunen bør skjøtte disse verdiene, med særlig fokus på Oslos unike og homogene murgårdsbebyggelse fra 1800-tallet. Tilsvarende strategi ble videreført i kommuneplanen av 2008.

Så lenge kommunen ikke vedtok bindende planer som imøtekom de statlige intensjonene, var kgl.res. en rettesnor som legitimerte at Riksantikvaren grep inn ved uheldige rive- og reguleringssaker. Gradvis verdsatte kommunen selv murbyen og sikret den gjennom planvedtak og byggesakspraksis. Murbyområdene er nå suksesser som boligområder og handelsstrøk.

I mange år ble det arbeidet med en kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre by, men man kom aldri i mål. Riksantikvaren fremmet innsigelser, etter råd fra Byantikvaren, fordi nasjonale verdier var truet. Men så kom forslag til ny kommuneplan for Oslo 2013–30. Har kommunen nå tatt innover seg de statlige føringene?

Svaret er nei. I planforslaget ofres store deler av Oslos kulturminneverdier til fordel for mer ukritisk vekst enn i de foregående kommuneplanene. Vi får svekket vern, økte byggehøyder og mindre medbestemmelse. Ifølge Byantikvaren er dette en «sniksaneringsplan», som kan utarme byens historiske miljøer og byromskvaliteter dramatisk.

Flyktige nasjonale verdier

Riksantikvaren virker tilfreds etter forhandlingene. Er det grunn til å bli beroliget?

I Riksantikvarens eget register over nasjonale interesser i by, NB!-registeret, er det definert 49 områder i Oslo. Mange av disse miljøene er fraværende i forhandlingsresultatet. Spesielt kritisk er det i sentrumsbeltet nordøst for Karl Johan og langs Ring 1, der de største høydene og den mest dramatiske fortettingen er foreslått. Blant de utelatte områdene finner vi deler av Gamlebyen, det sammensatte kulturmiljøet på Grønland og Tøyen, villabebyggelsen fra 1890-åra ved Gyldenløves gate og funkiskomplekset langs Chr. Michelsens gate / Carl Berner. Betydelige deler av murbyen er utelatt, blant annet Hausmannsområdet, Fredensborg, Ruseløkka, Skillebekk og øst for Slottsparken. De bortforhandlete områdene i NB!-registeret vil etter alt å dømme få betydelig svekket status etter dette.

Store deler av murbyen fra 1800-tallet ligger i «utviklingsområder», der byen skal vokse sterkest. Murbyen vil i praksis få et langt svakere vern enn tidligere, da Riksantikvaren kunne vise til kgl.res. og nasjonale mål som beveggrunn for sin medvirkning. «Soneplanen» fra 1977 ga dessuten et indirekte vern med fem etasjer som normal byggehøyde. Målet var å bevare karakteren av «teppeby». Det som var nasjonale verdier, for regjeringen og Riksantikvaren, synes plutselig ikke så viktig lenger.

Mye er positivt, som sikring av Kvadraturen, Kampen, St. Hanshaugen, Damstredet, Ullevål hageby og Sinsenbyen. Men dels er dette å slå inn åpne dører: Store deler av de utvalgte områdene er tidligere regulert til bevaring og ukontroversielle. Det er dessuten uklart hvilket vern de 21 omforente områdene vil få, ut over at det stilles krav om reguleringsplan ved større tiltak. Riksantikvaren kan fremme innsigelse til planforslag, uten at utfallet dermed er sikret.

Vi kjenner ikke det samlete innholdet i Fylkesmannens mekling, men det er åpenbart at innsigelsesgrunnlaget i Riksantikvarens brev 13.06.2014 langt fra er ivaretatt. Her var forutsetningen at alle NB!-områdene skulle sikres bedre. Hvordan kan Riksantikvaren framstille meklingsresultatet som akseptabelt, når mange kulturmiljøer som var anerkjent som nasjonalt viktige, nå står uten noen form for vern? Har Riksantikvaren endret syn, eller er dette utslag av en taktisk avveining i mulighetenes spill?

Den nye kommuneplanen møter en politisk virkelighet der regjeringen ønsker færre innsigelser og mindre statlig innblanding i kommunalt planarbeid. Staten står ikke ved sine langsiktige intensjoner, men lar kortsiktige markedsinteresser styre byutviklingen.

Kulturminner som ressurs

Hva skaper den gode byen, den vi drømmer om å bo i, den turister vil besøke? Kulturminner er svært ofte viktige ingredienser i vellykkete bymiljøer. De tilfører noe vakkert og meningsbærende, og de har materielle kvaliteter som består over tid. Uten kvalitet og varighet, ingen kjærlighet. De færreste blir glade i bruk-og-kast-arkitektur med få tiårs levetid, pakket inn i lite troverdig miljøvernretorikk. Vi må bevare viktige kulturminner som ikke-fornybare ressurser, og samtidig bygge nytt med like høy kvalitet. Slik skapes framtidas kulturminner, i en by som endres og foredles uten å gi avkall på sitt særpreg. I kampen for disse kvalitetene bør folket, antikvarene og arkitektene finne felles mål.

Riksantikvarens kompromiss er ikke betryggende. Et sideblikk til regjeringens behandling av nytt regjeringskvartal gir økt uro. Når myndighetene finner hensikten god nok – i tilfellet Oslo kommuneplan: rask vekst og over 100 000 nye boliger – er de villige til å ofre tidligere erkjente nasjonale mål og tålegrenser. Skulle ikke «nasjonale verdier» representere noe langsiktig, en kulturell arv vi var enige om å føre videre til nye generasjoner?

Nå er det opp til Oslos politikere å gjøre de justeringene som må til for at kommuneplanen blir et godt redskap for langsiktig vekst, vern og utvikling. Bare bystyret kan nå ta ansvar for at byens historiske kvaliteter legges som premiss for en forsvarlig byutvikling. Millionregionen Oslo fortjener et helhetlig historisk sentrum som arena for opplevelse, handel og kultur.

Mer fra: Kultur